Spionen midt iblant oss

Med et kamera skjult i en barnevogn fotograferte overvåkingspolitiet en smilende Arne Treholt sammen med den gestikulerende KGB-generalen Gennadij Titov. I morgen er det 20 år siden Treholt ble arrestert for spionasje.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOR TJUE ÅR

siden i morgen, 20. januar 1984, trådte spionjeger Ørnulf Tofte ut av skyggene i passasjerundergangen på Fornebu og arresterte den 41-årige Arne Treholt som da var byråsjef i Utenriksdepartementet. Treholt skulle til Wien og et nytt, hemmelig møte med den sovjetiske KGB-generalen Gennadij Titov.

I stresskofferten hadde han med seg 66 graderte dokumenter.

Jobben som byråsjef var en nedtur for Treholt, som hadde sin storhetstid som statssekretær for handelsminister og deretter havrettsminister Jens Evensen fra midt på 70-tallet. Evensen var sentral både da delelinjen i Nordsjøen gjorde Norge til en framtidig oljenasjon ti år tidligere, og under havrettsforhandlingene i 70-åra som sikret en økonomisk sone på 200 mil. Havrettsministeriet under Evensen og Treholt opererte som et alternativt utenriksdepartement. Ingen visste da at Treholt hadde hemmelige møter med sovjetiske agenter, men mistanken vokste etter at UD-sekretæren Gunvor Galtung Haavik ble arrestert og siktet for spionasje i 1977.

OVERVÅKINGSPOLITIET HADDE

overvåket Treholt særlig intenst og kontinuerlig siden 1979 da to FBI-agenter poserte som ektepar og ble hans naboer og omgangsvenner i New York, der Treholt tjenestegjorde som ambassaderåd ved den norske FN-delegasjonen. Seinere ble Treholt styrt inn på Forsvarets høgskole og forsynte Titov med noen av dokumentene derfra. Daværende forsvarssjef, general Fredrik Bull-Hansen, sa at Treholt hadde påført nasjonen skader tilsvarende fem forsvarsbudsjetter.

Nylig fortalte daværende sjef for overvåkingspolitiet, Jostein Erstad, at han ville arrestere Treholt fem måneder tidligere, i august 1983, under et annet møte i Wien med Gennadij Titov. Riksadvokaten sa nei.

I stedet fotograferte overvåkingspolitiet Titov og Treholt sammen, med et kamera skjult i en barnevogn.

Bildet av en smilende Treholt som spaserer ved siden av den gestikulerende KGB-generalen, er uten tvil det oftest publiserte spionbildet i norgeshistorien.

ARNE TREHOLT BLE

dømt til 20 års fengsel for å ha spionert for Sovjet og Irak av en stor meddomsrett som ble administrert av lagdommer Astri Rynning. Treholt sonet i åtte år og ble benådet i 1992. Han driver i dag forretninger fra Moskva og Kypros der han blant annet administrerer investeringer i Midtøsten.

Tor-Aksel Busch, som var andreaktor i saken, er i dag riksadvokat. Busch sier at han er glad for at det ble ro om dommen og soningen etter at de to begjæringene om gjenopptakelse som umiddelbart fulgte, ikke førte fram.

- Det tyder på at kvaliteten i rettens avgjørelse har stått seg, sier han og er glad for at en spionsak lot seg gjennomføre med så stor åpenhet som tilfellet ble.

Det var selve arrestasjonen som fant sted 20. februar for tjue år siden. Ett døgn seinere, klokka 14.30 på en lørdag, avbrøt Dagsnytt i NRK en langrennssending der legendariske Bjørge Lillelien var kommentator, med en ekstrasending om at en byråsjef i Utenriksdepartementet var blitt arrestert på Fornebu, mistenkt for spionasje.

En journalist i Arbeiderbladet, som var en nær venn av Arne Treholt, ringte hjem til ham for å finne ut hvem den arresterte var. I Treholts leilighet i Oscars gate var det overvåkingspolitiet som tok telefonen og spurte hvem det var som ringte. Saken eksploderte i mediene.

SPIONTILTALTE

Arne Treholt trodde han kunne være sin egen beste forsvarer i rettssaken som begynte 25. februar 1985. Han drev sine forsvarere Ulf Underland, Jon Lyng og Andreas Arntzen til desperasjon. Fra tilhørerbenken så vi deres forbauselse og fortvilelse når Treholt nærmest tilbød aktoratet forhandlinger om framstillingen av virkeligheten.

- Tenk dem om, hr. Treholt, ba forsvarer Arntzen. Til liten nytte.

Dette personlighetstrekket hos Treholt kom til syne allerede i politiforklaringene det første døgnet etter arrestasjonen. Der innrømmer Treholt at han har gitt opplysninger og dokumenter til russerne, samtidig som han tilbyr overvåkingspolitiet å bli en slags dobbeltagent sånn at han og politiet sammen «kan ta de svina». Da dette ikke førte fram, gikk Treholt bort fra alle tilståelser.

- Utspørringen av Treholt ble lettere enn det vi hadde trodd på forhånd, sier Tor-Aksel Busch i dag.

- Treholt syntes ikke å ha en gjennomtenkt forklaring på sakens vanskelige spørsmål.

Et slikt spørsmål var hvorfor Treholt dro til Helsingfors for å møte Gennadij Titov og gjenoppta kontakten, etter at Titov ble erklært uønsket i Norge. Arne Treholt fikk en beskjed om at «Henry vil se deg i Helsingfors», og dro.

- Da jeg i retten spurte ham hvorfor, svarte Treholt at «det bare ble sånn». Treholt var mye bedre forberedt på spørsmål og saker som lå mer i utkanten av saken, minnes Busch.

NYLIG OFFENTLIGGJORDE

direktør Geir Mork i Gyldendal at Arne Treholt i vår kommer med en selvbiografi som han har arbeidet med i tolv år. Hans første bok etter arrestasjonen het «Alene» og kom på Cappelen i 1985.

- Det mest interessante ville være om han nå ga sin reelle versjon av kontakten med russerne, sier Tor-Aksel Busch.

Det virker ikke som han tror det kommer til å skje.

- Jeg håper at Arne Treholt endelig skriver hva han egentlig drev med, men jeg har mine tvil, sier forfatter og journalist Steinar Hansson som for nitten år siden vant den harde forlagskampen for Cappelen om å få gi ut «Alene».

Det manuskript skrev Treholt mens han satt i varetekt med brev- og besøkskontroll. Hvordan manuskriptet ble smuglet ut av fengselet, ikke bare en, men to ganger, er fremdeles ikke kjent. Hansson vil fortsatt ikke si noe om dette. Men det var ikke Treholts gode venn Egil Ulateig som var kurer.

Hansson fikk det første manuskriptet 31. januar 1985 i en plastpose ute på byen. Han visste ikke da hva som sto i boka, om den inneholdt «sannheten» om storspionen eller et forsvar for «fredsdiplomaten». Men han syntes det var spesielt å bære plastposen med det hemmelige manuset forbi bevæpnete politifolk rundt Oslo tinghus.

BOKMANUSKRIPTET SOM

Steinar Hansson hadde én natt på seg til å lese, var Treholts personlige beretning om arrestasjonen og varetektstida.

Han holdt fast ved sin uskyld. Det var likevel et brennhett manuskript som forlaget ville gå videre med, i den største hemmelighet. Alle var den gangen ute etter Treholts egne fortellinger, og spekulasjonene gikk høyt om hvor mye penger han kunne få for sin historie.

- Det tok veldig lang tid før vi hadde en avtale. Treholt fikk en normal forfatterkontrakt, men han fikk nok det jeg tror er norgeshistoriens største forskudd, sier Hansson i dag. Det hjalp ikke Treholt mye. Alt ble inndratt da han ble dømt.

- Det var ingen som visste noe om boka, og hvor den ville komme. Vi trykket 25000 bøker hos Norbok på Gjøvik i løpet av ei helg.

De var i bokhandelen på mandag, og 20000 var solgt to dager seinere, sier Hansson, fortsatt stolt over hemmeligholdet, logistikksjefen i forlaget og salget.

Men så slo hjemmefronten til med «Kjakan» Sønsteby i spissen. De oppfordret til boikott av ei bok skrevet av en landsforræder. «Alene» solgte likevel i femti tusen.

SKJULT KAMERA: Med et kamera gjemt i en barnevogn ble Arne Treholt fotografert i samtale med de russiske agentene Gennadij Titov og Aleksandr Lopatin på gata i Wien.
STATSSEKRETÆR: Jobben som byråsjef var en nedtur for Arne Treholt, som hadde sin storhetstid som statssekretær for handelsminister og deretter havrettsminister Jens Evensen fra midt på 70-tallet.
SPION-BIOGRAFI: Arne Treholt kommer i vår med en selvbiografi han har holdt på med i tolv år.