Spionen som angrer

BERLIN (Dagbladet): Günter Bohnsack (60) arbeidet for Stasi i 26 år. Nå, ti år etter Murens fall, angrer han bittert på fortida si.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Skyggene fra fortida vil hvile over oss i årevis, i årtier. Hadde jeg ikke vært så dum at jeg lot meg verve som ung, hadde jeg i dag kanskje vært det jeg drømte om, nemlig journalist, og ikke stemplet som en kriminell, sier den tidligere Stasi-oberstløytnanten til Dagbladet.

Vi møter ham ved den gamle grenseovergangen i Bernauerstrasse - det området langs den 43 kilometer lange Muren hvor flest flyktninger mistet livet.

Günter Bohnsack var en av de få DDR-borgere som kunne krysse denne grensa - når han reiste i oppdrag for spionlegenden Markus Wolf. Bohnsack var føringsoffiser for ti spioner i vest - de fleste i Vest-Tyskland.

Stasi var en koloss. Siden 1952 hadde Stasi et sted mellom 20000 og 30000 spioner i Vesten.

- Da Muren falt, hadde vi 5000 viktige spioner og 10000 kontakter, forteller Bohnsack.

Medregnet agentene som spionerte på DDRs egne borgere, omfattet Stasi 85000 fast ansatte og 109500 såkalte informatører. 10000 av angiverne var under 18 år.

Brandts fall

Stasis største kupp var da det lyktes å plassere spionen Günter Guillaume som sekretær hos forbundskansler Willy Brandt. Avsløringen førte til Brandts fall i 1974.

Sju norske borgere var registrert som Stasi-agenter i 1989, skriver forskeren Sven G. Holtsmark ved Institutt for forsvarsstudier i sin ferske bok om DDRs virksomhet i Norge.

Både Holtsmark og Bohnsack mener at Stasis virksomhet i Norge var av forholdsvis beskjeden betydning.

KGB

- Sovjetiske KGB hadde styringen i Skandinavia, spesielt i Norge, sier Bohnsack, som ble utspurt av utsendinger fra det norske overvåkingspolitiet POT i forbindelse med den såkalte Furre-saken for tre år siden.

Bohnsack forteller om galskapen under regimets siste uker.

- Vi ble hver fjerde uke sendt ut i skog og mark for å simulere krigsspill mot våre egne borgere. Vi hadde maskinpistoler i skapet. Jeg var redd vi ville bli satt inn mot demonstrantene som ble stadig flere og flere utover høsten 1989.

På slutten øvde vi også på hvordan vi skulle redde våre egne arkiver.

Som spioner visste vi bedre enn folk i partiapparatet hva som rørte seg i befolkningen og hvor langt den indre oppløsningen av regimet var kommet. Men det var umulig å si fra i et system der partiet alltid hadde rett.