Spionkrig - og avtale

Den amerikanske spionen Jonathan Pollard holdt på å velte hele avtalen mellom palestinerne og israelerne i Wye Mills i Maryland i går. Da Benjamin Netanyahu og Yassir Arafat undertegnet avtalen sammen med president Bill Clinton i går kveld, gikk spekulasjonene ut på at Pollard kan bli sendt til Israel seinere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Netanyahu satset alt på en heroisk hjemkomst til Israel - med en løslatt spion på flyet. Clinton skal ha gått med på at Pollard skulle bli løslatt som en del av avtalepakka, men trolig på et seinere tidspunkt. CIA-ledelsen og ledende militære ble rasende da nyheten om spionen lekket, og sa nei til løslatelse. Det førte til flere timers dramatikk.

Livsvarig

Den nye Midtøsten-avtalen var klar etter ni døgns beinharde forhandlinger i går ettermiddag. Limousinene sto klare utenfor forhandlingssenteret i Wye Mills - for å bringe president Yassir Arafat, statsminister Benjamin Netanyahu og president Bill Clinton til undertegnelsesseremonien i Det hvite hus. Da sjåføren i Arafats limousine slo av motoren, skjønte alle at noe var galt. Ingen hadde regnet med at en spion skulle kom inn fra kulda.

Den amerikanske jøden Jonathan Pollard, som jobbet i etterretningstjenesten i det amerikanske sjøforsvaret, ble arrestert da han prøvde å søke tilflukt i den israelske ambassaden i Washington i 1985. Han ble dømt til livsvarlig fengsel for å ha gitt israelsk etterretning opplysninger om arabiske land. For to år siden ble Pollard innvilget israelsk statsborgerskap.

Løslatelsen av Pollard var ment å være Netanyahus trumkort overfor den israelske høyresida. Med Pollard som medpassasjer til Det hellige land satset den israelske statsministeren på at kritikken mot avtalen han hadde inngått, ville forstumme. Nå må Netanyahu i beste fall vente med å innkassere en politisk gevist i spion-saken.
For israelerne er Pollard en nasjonalhelt, for amerikanerne er han en forræder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Clintons verk

Da krisemeldingen kom, sto til og med det norske fredsmeklerparet Terje Rød-Larsen og Mona Juul maktesløse. De har drevet hektisk telefondiplomati fra sitt hotellrom i Washington mens forhandlingene i Wye Mills har pågått.

Avtalen som ble undertegnet flere timer på overtid i går kveld, er først og fremst president Bill Clintons verk, framhever observatører overfor Dagbladet. Han presset partene til innrømmelser og la all sin prestisje i å få til en løsning. Han er også den som trenger avtalen mest, med trussel om riksrett hengende over seg og et nært forestående kongressvalg.

Norsk hjelp

Men også Norge har spilt en viktig rolle for resultatet av forhandlingene. Mange av de formuleringene som tidligere er blitt hamret ut med norsk hjelp både i og utenfor Norge, er med i den endelige avtaleteksten.

Avtalen er uklar på mange punkter, men både israelere og palestinere har gitt mye, blir det påpekt overfor Dagbladet. Det viktigste for Arafat er at israelerne har gått med på å avstå ytterligere 13,1 prosent av Vestbredden til palestinerne. Det betyr at Netanyahu har akseptert prinsippet om land for fred. Arafat kan også glede seg over endelig å få egen flyplass i Gaza.
For israelerne er sikkerhetsgarantiene, der CIA har en viktig rolle, det viktigste.