Spisskompetanse

En norsk statsborger har mistet livet i Pakistan, og norske medier setter fire norske journalister på saken: Kadafi Zaman, Mah-Rukh Ali, Wasim Riaz og Yama Wolasmal.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Rahila Iqbal mistet livet i Pakistan, var norske medier raske til å reagere. Iqbal er norsk statsborger, og hennes mann hevdet at hennes død ikke var noen ulykke, mens hennes familie står fast på at dødsfallet kom som et resultat av drukning etter en trafikkulykke.

HISTORIEN PASSET inn i norske ideer om æresdrap. Hva som har skjedd granskes nå av pakistansk politi, det denne artikkelen handler om er dekningen. For bylinene, eller navnene på journalistene som dekker saken skiller seg ut: Våre største medier setter alle journalister med særlig språk og kulturkompetanse på saken. VG har Kadafi Zaman på plass i Pakistan, for Aftenposten dekker Wasim Riaz dødsfallet og i NRK arbeider Mah-Rukh Ali med den. Alle tre har familiebakgrunn fra Pakistan. Dagbladets Yama Wolasmal foreldre kommer fra Afghanistan.

DETTE GJØR DE FIRE journalistene ualminnelig kompetente til å dekke saken. Med kulturkunnskap og språkkunnskap kan de raskt komme lenger enn norskættede journalister kan, og det bærer dekningen i dagene etter de første oppslagene også preg av: Bredt kildegrunnlag, detaljert og nyansert informasjon har preget medienes dekning denne uka. Ingen arbeider alene på slike saker, og norskættede journalister bidrar også sterkt, men den grunnkunnskap dekningen er basert på og det kildetilfang de samlede reportasjene har gitt har vært rikere enn i tilsvarende utenlandssaker vi tidligere har hatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TILFANGET AV JOURNALISTER med «minoritetsbakgrunn» i Norge er sterkt stigende, selv om det fortsatt er få i faste stillinger i norske aviser og etermedier. Denne saken har synliggjort hvor nyttig slik bakgrunn og kompetanse kan være. Framtida vil gi oss stadig flere saker å skrive om i krysningsfeltet mellom norske og utenlandske kulturer - behovet for slik kompetanse vil øke.

Samtidig fungerer disse journalistene og denne dekningen av saken som en grei fordomstest for andre norske lesere og journalister. Da bylinene dukket opp, dukket også spørsmålet raskt opp i mitt hode: Hvilket trossamfunn tilhører disse fire, hvilke referanserammer skriver de innenfor. Kan «vi», altså vi «helnorske», stole på disse nynorske i akkurat denne saken? Er de habile?

DET ER ET GODT SPØRSMÅL, fordi spørsmål om habilitet alltid er et godt spørsmål til journalister. Men vi stiller det ikke like lett hvis en norsk avis sender en journalist med røtter i Gudbrandsdalen for å dekke et mistenkelig dødsfall i samme dal. Da tenker vi vanligvis slett ikke over det. Det er mye enklere å stille spørsmål om habilitet hos «de andre», enn det er å tenke over våre egne kulturrammer, fordommer eller bånd. Vi ser lettere tornen i naboens øye enn bjelken i vårt eget.

Et hovedpoeng er at habilitet ikke er det motsatte av inhabilitet, de to går ofte hånd i hånd. Et menneske med særlig kunnskap i for eksempel kultur eller sport, har som oftest også bindinger til personer innen disse områdene. Ringer ei avis en ekspert for å få en uttalelse, bør de også huske at de gjerne ringer en person med personlige forbindelser, vennskap og uvennskap i akkurat det miljøet og det saksfeltet de blir spurt om. Det glemmer vi fort, samtidig som vi tror vi ser problemene klarere i miljøer fjernere fra oss. Da er også vår forhåndkunnskap grunnere, våre fordommer tydeligere: Det er det samme fenomenet som oppstår hvis en nordmann synes at alle kinesere ser like ut.

HABILITET OG UAVHENGIGHET kan bare oppnås av enkeltpersoner gjennom deres atferd, og kan bare dokumenteres gjennom det som kommer på trykk eller på lufta. Og i denne saken finnes også en ekstra kontrollinstans: Det er rimelig grunn til å tro at dekningen av saken følges med årvåkne øyne av alle pakistanske miljøer i Norge, uansett hvilken menighet eller trosretning de tilhører. De journalistene med pakistanske bakgrunn som har tatt på seg ansvaret å dekke denne saken får en grundigere og mer kritisk vurdering av lesere enn vanlige norske journalister som leses av rotnorske lesere. Selv om norskættede journalister som en gang har dekket vanskelige saker fra sitt eget lille hjemsted kan fortelle mye om hvordan akkurat den effekten oppleves. For vi kommer alle fra et sted. Og av og til reiser vi tilbake med vanskelige og kritiske spørsmål. Så langt synes det som reportasjene av denne saken har vært en berikelse av norsk presse.