Splitt og nyt

Striden om Nasjonalgalleriet er også en strid om hvordan vi skal ramme inn vår gullalder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Allerede i 2003 slo Kulturdepartementet fem store museer og samlinger sammen til ett, det i prinsippet samlende Nasjonalmuseum. Det nye museet tok opp i seg Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Arkitekturmuseet og Riksutstillingene. Men de nye lekekameratene beholdt separate soverom: Nasjonalmuseet har i fem år hatt sine samlinger og utstillingslokaler i forskjellige, til dels sentrale og svært god plasserte bygninger i byen. Men kongstanken er at alle snart skal samle til ett rike, et nybygget og moderne praktbygg på Vestbane-tomta.

Det lyder som en god idé, riktig ryddig og ordentlig. Men det etterlater noen spørsmål. Vil det virkelig la seg gjøre å bygge et nytt bygg som vil yte alle disse forskjellige samlingene full rettferdighet, eller vil bygget bli et kompromiss mellom forskjellige behov og uttrykk? Vil det la seg gjøre å bygge stort nok til å ivareta alle disse behovene? Og så er det spørsmålet om etterbruk. Hva i all verden skal man bruke Nasjonalgalleriet til? De som har besøkt det, har opplevd at det egner seg ualminnelig godt til å henge opp og stille ut vår klassiske og nasjonale bildearv. Gullramme-kunsten, om man vil. Slik står det i motsetning til for eksempel bygningen til Museet for samtidskunst. Det bygget huset en gang Norges Bank, og har i etter ombygningen til Samtidskunstmuseum mer enn en gang illustrert at alle bygg slett ikke kan brukes til alt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi bør derfor ikke bygge det store nye Nasjonalmuseum på Vestbane-tomta uten først å ha bestemt hva man skal bruke Nasjonalgalleriets gamle bygning til. Det egner seg dårlig som Rimi-butikk, jeg vil gjerne slippe å se bygget huse Hennes & Mauritz. Det bør slett ikke bygges om til kontorer. Løsningen er likevel enkel. Den beste bruken av Nasjonalgalleriet er som utstillingslokale for en stor, klassisk kunstsamling. Og hvem sitter på en slik samling i Oslo? Nasjonalmuseet for kunst.

Klarer Nasjonalbiblioteket å være både i Oslo og Mo i Rana, bør det være mulig for Nasjonalmuseet å ha en filial i Universitetsgata. Særlig når lokalet er som skreddersydd for en del av samlingen. Og Nasjonalgalleriet er bokstavelig talt skapt for formålet. Slike hus bygges som kjent ikke mer. Et vedtak om filialdrift vil også lette planlegging og bygging av det nye Nasjonalmuseet. Arkitektene slipper noen kompromisser, de øvrige samlingene vil få bedre plass, og vi sikrer en særdeles fornuftig etterbruk av Nasjonalgalleriet. Og selv kunsten har her en stedstilhørighet. Slik de færreste ville finne på å rive gullrammene av nasjonalromantikken for å vise den moderne og rammeløs, bør man nøle før man bytter denne kunstens opprinnelige bygning med en ny innfatning. Tradisjonsbevissthet er kanskje noe nytt i Norge, men man bør ikke fnyse av det av den grunn.