Splittet tunge

Asylminister Dag Terje Andersen plasserer seg i forsvarsposisjon, og der blir han sittende, skriver Trude Ringheim.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FORRIGE ASYLMINISTER Bjarne Håkon Hanssen slo opp de kontroversielle asylteltene før han overlot det krevende asyl- og innvandringsfeltet til Dag Terje Andersen. Den nye arbeids- og inkluderingsministeren har vært lite på banen i sommerens mange asyldebatter som har hektet seg inn i hverandre. Mens avisene er fulle av reportasjer om den akutt økende asylstrømmen til Norge og kommunes vegring mot både asylmottak og bofaste flyktninger, sitter Andersen så langt på gjerdet.

NÅR DEN NYE ministeren er på banen, havner han i forsvarsposisjon. Det er som kjent en utsatt posisjon. I forsvar blir man lett stresset. Blir man så liggende bakpå over tid, presses man i verste fall inn i eget mål. Evnen til initiativ, offensiv tekning og spill forsvinner.

Det virker som Andersen tvinges til å starte alle debatter om norsk asylpolitikk med mild hoderisting og korrigering av fakta: Nei Siv, regjeringen fører ikke en liberal asylpolitikk slik Frp hevder. Regjeringen fører en restriktiv asylpolitikk». Og så: «Nei, Erna, det er ikke like lett å kaste ut folk i dag som den gang du var Jern-Erna og åpenlyst grunnløse asylsøkere kom til Norge fra Øst-Europa. Nå kommer asylsøkerne fra krigsliknende tilstander i Afghanistan, Irak, Somalia og Eritrea. Og nei, de slutter ikke å komme selv om Høyre forlanger tøffere asylpolitikk og demonstrerer at partiet nærmer seg Frp».

Artikkelen fortsetter under annonsen

OPPOSISJONEN kan bare lene seg tilbake. Siv og Erna vet at de vinner slagene, på autopilot. Presset fra SV i indre bane og fra Venstre i ytre bane, finnes kanskje? Paradokset er at SV utenfor den rødgrønne regjering selvsagt ville ha vært en mye tøffere og bedre asylstøttespiller for Andersen. Imens pågår altså en historisk asyldugnad her til lands. Andersen har jobben som dugnadsleder.

DET ULMER i utkantene. Andersen møter både sinne og såre følelser i Kommune-Norge. Regjeringen bevilget 710 millioner kroner i revidert nasjonalbudsjett for å håndtere en beregnet strøm på 10 500 asylsøkere. Nå er prognosen 15 000. UDI trenger akutt 5000 mottaksplasser. Eivindvik i Gulen kommune ønsker ikke asylmottak for 70 nye asylsøkere som vil utgjøre 20 prosent av befolkningen på det lille stedet. Kommunene åpner sine hjertedører på gløtt, men det skjer med mild, statlig tvang. Til neste år kan det bli behov for å bosette 8200 asylsøkere som har fått opphold. Asyltimingen kunne knapt vært verre i et valgår.

ANDERSENS PROBLEM er at han tvinges til å sende doble signaler. Han må prøve å framstå både som Jern-Dag Terje og human-Andersen. Han ikler seg grensevaktuniform og et stort hjerte. Kommunene oppfordres til solidaritet og sjenerøsitet. Andersen frir til kommunene og frister med midler. Han oppfordrer til godt integreringsarbeid. Men i bakhodet har han meningsmålingene og Aps problem med stemmebytte med Frp. Kanskje er det best å si minst mulig?

IKKE SIDEN Olaf Thommessen (V) dasket opp Carl. I Hagen på et debattmøte i Drammen, har noen norske politikere maktet å ta et skikkelig oppgjør med Frp for partiets kyniske asyl- og innvandringspolitikk. Politikerne er livredde for å framstå som liberale. De er enda reddere for å framstå som arrogante og fjerne fra folk flest. Velviljen til å forstå lokal asylvegring har vist seg å være påfallende stor blant både lokale- og rikspolitikere. Ordføreren i Asker, Lene Conradi (H) var for eksempel straks på pletten etter den skremmende skyteepisoden på Hvalstad asylmottak tidlig i sommer, der en 16 år gammel somalisk gutt ble skutt. Conradi mente at skytingen burde få konsekvenser for bruken av mottaket. Maken til uttalelse. Og hvem var det som skjøt?

ANDERSEN KOMMER til å gjenta sitt mantra: Ja, vi skjønner at det norske folk er bekymret. Andersen er en pragmatisk, erfaren politiker. Han er ikke snekker, men har vært skogsarbeider. Han vet godt hva han ikke må si. Hensikten er heller ikke å bagatellisere at det jo kan være uvant og direkte underlig å få 150 nye asylsøkere fra Irak og Afghanistan på tunet. Poenget er at Andersen uansett aldri vil bli oppfattet som den strengeste gutten i asylklassen. Statsråden vil fortsette å minne om at Norge faktisk har forpliktelser i henhold til internasjonale konvensjoner. Regjeringen må føre en anstendig, human asylpolitikk.

Politikeres forståelse for fremmedfrykt bringer oss ikke noe sted, annet enn til mer engstelse og vegring. Visjonene og mulighetene knyttet til asylinnvandring og annen innvandring, uteblir. Resultatet blir trist og ulønnsomt. Problemene males svartere og svartere.