Spøk og spenning

USA har etablert et nytt rom i internasjonal politikk. Det kalles Ventehallen. Det er her ministrer og statssjefer samler seg på møter og konferanser. Mens de venter på innlegg fra USA. Egentlig er vi satt på gangen, alle sammen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

USA er størst og mektigst på alle områder som teller i internasjonal politikk. Det blir ikke regulert frihandel i verden, om USA ikke vil. Det blir ikke atomnedrustning, om USA ikke vil. USA har kontroll over det meste i verden. Men har USA kontroll over sin egen makt? Det er en viss uro i Ventehallen.

  • Det finnes ikke et land på jorda som vil påta seg å arrangere en ny WTO-konferanse, sa utenriksminister Knut Vollebæk på et seminar i Oslo nylig. Da lo vi alle sammen. Etterpå forsto vi at det ikke var en spøk. Seminaret dreide seg om Verdens Handelsorganisasjon(WTO) og frihandel i verden. Om muligheten til å forhandle fram felles regler for slik handel, etter at WTO-møtet i Seattle knakk sammen. Men egentlig handlet det om USA.
  • «De store landene vil være med i Verdens Handelsorganisasjon om de får det som de vil. De store land klarer seg godt i framtida uten en WTO-avtale om frihandel. Det gjør ikke Norge», sa Vollebæk. Da begynte vi å forstå alvoret. Norge vil ha et globalt handelssystem med klare og bindende regler. Både for fisk og landbruk. Nå er det mulig at det ikke blir noen avtale om frihandel, fordi USA ikke vil. Jagland får det ikke lett i Ventehallen, han heller.
  • Før jul i fjor samlet 135 land seg i Seattle i USA for å forhandle. Utgangspunktet var dårlig. Møtet hadde ingen dagsorden. Tusenvis av demonstranter møtte opp. Møtet ble en dundrende fiasko, sannsynligvis en av verdenshistoriens største i sitt slag. Det endte i absolutt ingenting. Demonstrantene og WTO fikk skylda. Det er ikke sant. Nå, noen måneder etterpå, tør deltakerne si det. Møtet knakk sammen fordi de store, rike og mektige ikke ville forhandle. Av mangel på politisk vilje, som diplomatiske Vollebæk formulerte det.
  • Bill Clinton kom til Seattle, kastet glans over fiaskoen og bidro til den. Arbeidstakere i verden og deres rettigheter i framtida, er et vanskelig tema i forhandlinger om frihandel. Clinton truet land som gikk i mot USAs holdning om dette med økonomisk straff. Dermed fikk den delen av forhandlingene en brå død. Clintons opptreden ga næring til den gryende mistanken om at USA ikke lenger trenger WTO. De store, både USA og EU, kan arrangere sin egen frihandel, gjennom andre avtaler, og er allerede godt i gang med det.
  • Det blir bare en ny WTO-konferanse om frihandel om USA og EU vil. Nå ventes det igjen, først og fremst på valget i USA, om det blir Al Gore eller George W. Bush som blir verdens mektigste mann. Imens slikkes det sår. Ambassadørene i Geneve, der WTO har sitt hovedkvarter, snakker sammen. Litt om det globale landbruks framtid. Litt om tjenestenæringens. Forsøker å legge grunnlag for nye forhandlinger.
  • - I Geneve, akkurat nå, arbeides det nå hovedsaklig med tillitskapende tiltak, sa Vollebæk på seminaret. Og kjente vi et gufs fra den kalde krigen gå gjennom salen? Akkurat det uttrykket ble mye brukt den gang, men da dreide det seg om nedrustning av våpen.
  • En annen konferanse, i New York i neste måned, skal handle om nettopp det. Der skal avtalen som regulerer spredningen av atomvåpen vurderes. Innebygd i den ligger et løfte fra atommaktene om å forhandle om total nedrustning av atomvåpen. Vi skal snart på seminar om denne konferansen også, men vi vet allerede mye om det som vil skje der. Høydepunktet vil bli innlegget fra USA. Det er det alle delgatene vil vente på, også der. Men USA vil ikke innfri løftet sitt. Det er ikke Clinton villig til. Heller ikke Gore, og i hvert fall ikke Bush. Ikke en gang om det blir opprør i Ventehallen.