Spøkelser i Europa

Høyrepopulismens frammarsj i Europa er et destruktivt opprør mot de etablerte partiene. Det må de etablerte ta på alvor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EUROPA ER I FERD med å skifte farge fra lyserødt til blått med grumsete, brune flekker. Den franske ultranasjonalisten Le Pens overraskende seier over Lionel Jospin i det franske presidentvalget er det siste eksempelet på at høyrepopulismen og innvandringshatet har sterk vind i seilene. Landet som reagerte kraftigst på at Jörg Haiders parti skulle delta i den østerrikske regjeringen, kan i teorien komme til å velge en høyreekstremist som president. Nå er det bare en hypotetisk mulighet for at Le Pen skal vinne, siden alle demokratiske krefter vil samle seg om Jacques Chirac i andre valgomgang 5. mai. Men likevel. Vi kjenner pusten fra et spøkelse over Europa.

I ØSTERRIKE har Haiders høyreekstreme parti regjeringsmakt. I Italia regjerer Silvio Berlusconi med støtte fra partier med innslag av fascisme og nasjonalisme. Hans politikk blir av Financial Times karakterisert som «på grensen til det demokratiske». Også Fogh Rasmussens regjering i Danmark og den nye portugisiske regjeringen baserer makten på støtte fra populistiske høyrepartier. Selv Bondeviks sentrum- høyre-regjering har et høyrepopulistisk parti som støtteparti. Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen vil se det som en majestetsfornærmelse å bli satt i bås med Le Pen og Haider. For Hagen spiller med sordin der Le Pen blåser i tubaen. Jeg hørte nettopp om en fransk journalist som med en viss forundring hadde intervjuet Carl I. Hagen, som hun jo hadde lest om. Etter intervjuet karakteriserte hun ham nærmest som en pyntelig sosialdemokrat. Det er med andre ord klare forskjeller på det vi oppfatter som høyrepopulisme i Norge og i Frankrike. Men noen fellestrekk er det både ved partiene og ved oppslutningen om dem.

DE FISKER I SAMME VANN. De spiller på folks misnøye. De klager over det offentlige byråkratiet. De vil begrense innvandringen mer enn andre partier. De vinner på folks frykt for økende kriminalitet, især hvis den er begått av personer med utenlandsk opprinnelse. De lover skattelettelser og gode offentlige velferdsordninger. Og de får tilslutning fra «vanlige folk» som tidligere har stemt sosialdemokratisk. Og framfor alt: populistene puster de andre partiene i nakken. På den måten får de makt. Selv kan ytterpartiene dempe sin profil. Deres politikk og holdninger er kjent. De behøver ikke i samme grad komme med aggressive og rabiate utspill.

SAMTIDIG VISNER ROSENE. Høyrepopulismens framvekst skjer først og fremst på bekostning av de sosialdemokratiske partiene. I løpet av kort tid har den ene sosialdemokratiske regjeringen etter den andre tapt i valg. De holder stand i Sverige og i Storbritannia. De sliter i Tyskland. I Nederland viser meningsmålingene stor framgang for Pim Fortuyns høyrenasjonalistiske parti. Om kort tid er det regjeringsvalg i Frankrike. Etter Jospins dramatiske nederlag tyder mye på at det også blir en konservativ regjering, ikke bare en konservativ president. I Spania er José Marma Aznar fra det konservative folkepartiet Partido Popular stadig populær, seks år etter at han tok makten fra sosialdemokraten Felipe Gonzalez.

BILDET ER BROKET, men tendensen er klar. Høyrekoalisjoner av ymse blåfarger overtar styringen i land etter land. Sosialdemokratene er på vikende front og famler etter løsninger. Det gjør også flere kristeligdemokratiske folkepartier i Europa. Det behøver ikke være noe demokratisk problem, så lenge de som arver makten, ikke baner veien for udemokratiske høyrepartier ved å låne støtte og dermed legitimere dem. Det skumle er at framgang for høyrepopulismen også er uttrykk for en protest mot de etablerte partiene, som mange velgere opplever som høyt hevet over deres hverdagsproblemer. Høyrepopulismens frammarsj er et uartikulert, sammensatt og destruktivt opprør. Det må bli de etablerte partienes utfordring å tolke opprøret og finne fram til en politikk som skaper trygghet og fjerner grunnlaget for opprøret. Ingen ansvarlige partier kan i lengden regjere på grunnlag av store velgerskarers misnøye og angst for det nye og det fremmede.