Spøkelser i Kreml

På sin måte er Boris Jeltsin idealist: Han ofrer sin helse, eget liv og sitt land for egen makt. Grunnloven gjør det klart at presidenten skal overlate makten til statsministeren i tilfelle han selv ikke kan styre. Det har hittil ikke skjedd.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Og det skjer neppe nå heller. Til tross for at Jeltsin har vært mer borte fra Kreml enn på sitt kontor de siste åra, klamrer han seg til makten. Resultatet er at den første folkevalgte presidenten virker som et gjenferd fra Sovjet-tida. I likhet med den gamle Bresjnev må han nærmest bæres inn til møter. Og i kulissene pågår maktkampen.

  • Den skal i det nye Russland avgjøres ved folkeavstemning. Men fortsetter dagens statsskikk stort lenger, kan folk spørre hva det er de skal velge. For selv om grunnloven gir presidenten noe nær eneveldig makt, har embetet i Jeltsins regjeringstid nærmet seg en ren formalitet. Bortsett fra de væpnede styrker og atomknappen - to instrumenter som ikke skal undervurderes! - sitter allerede statsminister Primakov med det som finnes av sentral makt i landet.
  • Også den er i flere henseender mer formell enn reell. Deler av det som fortsatt er verdens største statsdannelse, har langt på vei løsrevet seg: Tsjetsjenia er bare i navnet en del av Russland, Kalmykia har erklært seg som Europas første buddhistiske stat, i Krasnojarsk, et område på størrelse med Vest-Europa, styrer guvernør Aleksandr Lebed mer eller mindre uavhengig av Kreml. Og en av årsakene til Moskva-borgermester Jurij Luzjkovs popularitet, er at han har styrt og beriket hovedstaden uten særlig sideblikk til resten av landet.
  • Både Lebed og Luzjkov håper å kunne vinne det presidentvalget som seinest kommer i år 2000, på den eventuelle suksess de kan vise til i sine «fyrstedømmer». Jevgenij Primakov hevder energisk at han ikke er presidentkandidat, men hvis Jeltsin virkelig skulle falle fra, overtar han makten i tre måneder før nytt presidentvalg. Om landet skulle oppleve vekst og stabilitet under hans styre, er det ikke usannsynlig at han vil omgjøre sin beslutning. I alle tilfeller vil den neste åpne maktkampen gjenoppvekke spøkelser fra Russlands fortid: I 1996 var det kommunismen. Nå er det trusselen fra småkonger og provinsfyrster som romler omkring, gjenferd fra tida før Russland ble en sentralstat.
  • Det er ikke bare presidentens forvandling fra person til zombi som påkaller minner fra historien. Russlands fortid synes å sperre for dets framtid. «Vi forsøker å gjøre et land bestående av herrer og slaver til et demokrati,» hevdet professor Jevgenij Jasin i en rundbordkonferanse om Russlands problemer som ukeavisa Moskovskie Novosti nylig arrangerte, «men selv om slavene har fått frihet, oppfører de seg fremdeles som slaver». Kulturfilosofen Grigorij Pomerants har påpekt hvilken arv Russland bærer på: Til dets historie og samfunnsstruktur hører både den bysantinske tradisjon av underkastelse og hierarki, og det vestlige idealet om den frie personlighet.
  • Men heller ikke i Russland er historien bare en byrde. Innbyggernes tradisjonelle skepsis til statsmakten har utkrystallisert strategier for å klare seg uten den. Om sentralmaktens svekkelse har avfødt politisk kaos og usikkerhet, viser dagliglivet at befolkningen både lever og overlever. Nestoren i russisk kultur, Dmitrij Likhatsjov, påpeker i den nevnte konferansen at aldri har så mange unge søkt hans forelesninger i gammelrussisk litteratur.
  • Enhver besøkende i Moskva og St. Petersburg kan bare forundre seg over alle de nyskrevne og oversatte bøkene som utkommer, det er som om Russland søker å ta igjen de forsømte 70 år på kulturens og faglitteraturens område. Og vi skal ikke overse rapportene som forteller at mangelen på importvarer etter rubelens fall har skapt et marked for egne industri- og landbruksprodukter.
  • Til tross for et voksende antall fattige, uteliggere og gatebarn, er det som om Russland er inne i en periode av selvkonsolidering. Den er ikke så synlig på det nivå der rikspolitikerne agerer, men anes i samfunnet som sådant. Kanskje det er derfor presidentens nye sykehusopphold og mulighetene for et forsert presidentvalg ikke vekker større oppsikt.