Spøkelsesreformer

Etter planen skal forbundskansler Gerhard Schröder møte president Boris Jeltsin i Moskva i dag. Om han dukker opp vet ingen, for Jeltsin er forvandlet til et slags spiritistisk fenomen: Uforutsigbar og avbleket til en svak skygge av seg selv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Endringene har åpenbare årsaker i presidentens helsetilstand, men henger sammen med nederlaget i den politikken han har stått for, og som i Russland og Vesten er gått under navn av reformpolitikk. Før man da begynner å sørge over at reformenes tid er forbi i Russland, bør man spørre om hva politikken så langt har ført til, og hvilke reformer det egentlig var Boris Jeltsin sto i spissen for.

  • Dette har det svenske tidsskriftet ETC gjort i sitt siste temanummer: «Ryssland och konsten att förstöra ett land,» der det blant annet refereres noen tørre tall: Fra 1991 til 1997 sank gjennomsnittlig levealder med seks år. Jordbruksproduksjonen sank med 63 prosent. Bruttonasjonalproduktet sank med 83 prosent. Reallønningene ble halvert, og de er ytterligere godt og vel halvert siden devalueringen 17. august i år. En tilsvarende dramatisk forverring av levekår og økonomi har aldri skjedd i fredstid uten at voldsomme naturkatastrofer har herjet et land.
  • Russland er herjet av reformer med den hensikt å forvandle en kommandoøkonomi til markedsøkonomi. Ett av problemene var bare at også reformene var styrt av ideologiske hensyn. Den bolsjevikiske lære var erstattet med en markedsliberal fundamentalisme, representert ved blant andre Harvard-økonomen Jeffrey Sachs og den svenske økonomen Anders Åslund, som begge var nære rådgivere for Boris Jeltsin.
  • Den katastrofale ideen de forfektet baserte seg på at når alle handler til beste for seg selv, vil kreftene balanseres, til beste for flertallet, eller som Åslund siteres i ETC: «Kapitalismens undergörande incitament, eller frestelser, övervinner det mesta.» Statlige foretak skulle privatiseres, prisene settes fri og valutahandelen avreguleres. Det største privatiseringsprosjekt i historien ble innledet i et land der det verken fantes rettslig eller kulturell tradisjon for å hanskes med markedsliberalismen.
  • Resultatet ble at den framsto i renere form enn noe annet sted på kloden, eller som Åslund nå patetisk nok skriver om statsbyråkratiet, de lokale guvernørene, parlamentarikerne og forretningsmennene: «De ser bara till sitt eget intresse. Ingen i Ryssland er stark nog att se til samhällets intresse.» Samfunnet er med andre ord forvandlet til et mafiareir. Kanskje ikke så rart, når dets drivkraft skulle være en kapitalisme forstått som uregulert egoisme.
  • Tradisjonelt har man betraktet Boris Jeltsin som en folkets talsmann, mot kommunistparti og byråkrati, men under hans regime har det byråkratiske apparatet i Russland est ut til å bli halvannen gang så stort som det var i bolsjevikenes Sovjetunion. Ifølge ETC har da også sosiologen Tatjana Zaslavskaja påvist at det var omvendt: Jeltsin støttet seg til makteliten innen det gamle nomenklatura. Det er den som under dekke av privatiseringen har sikret seg kjempemessige formuer.
  • Leo Trotskij hevdet at det gamle Russland var blitt ødelagt av vestlige børser og den asiatiske pisk. Man misforstår også nå reformpolitikkens nederlag ved entydig å gi de vestlige rådgivere skylden. Det norske foretakendet Pomor Plus må for eksempel investere i et dataprogram med åpen linje til justisdepartementet for å holde seg ajour med alle nye lovendringer, bare i september var det 700 av dem. En så absurd omgang med lover og regler kommer ikke fra «Vesten».
  • Samtidsfilosofen Grigorij Pomerants har påpekt at det vestlige ideal om den frie personlighet og det bysantinske ideal om underkastelse i like stor grad hører med til Russlands kulturelle arv. Spørsmålet om hvordan landet da skal reformeres slik at dets innbyggere blir fullverdige deltakere i en moderne verden, kan ikke overlates til enøyde markedsliberale.
  • Vi skal verken sørge over at Jeltsin som politisk skikkelse er forvandlet til spøkelse, eller over at hans reformer er strandet. Det er bare gjennom et oppgjør med dem Russland langsomt kan komme til hektene. Men fordi en nyorientering først og fremst vil gå ut over vestlige kapitalinteresser, ropes det om at landet er på vei tilbake til kommunismen. Den eneste veien som kan føre dit, går imidlertid gjennom en ytterligere utarming av folket under dekke av reformer.