Sponheim i vranglås

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • I dag skal Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité ha åpen høring om den såkalte Lillesand-saken. Statsråd Lars Sponheim må forklare hvordan han og Landbruksdepartementet har behandlet konsesjonssaken som opphevet boplikten på en ettertraktet eiendom på Ågerøya, slik at eieren kan innkassere en gevinst på flere millioner kroner. Vedtaket var i strid med anbefalingene fra lokale myndigheter og tidligere vedtak i departementet og hos Sivilombudsmannen. Sponheims avgjørelse har utløst protester i kommuner langs store deler av kysten, der boplikten er av avgjørende betydning for å hindre at store deler av boligmassen blir kjøpt opp til ferieformål.
  • Sponheims behandling av saken blir et sentralt tema i dag. Det alvorligste punktet for ham er at han i første omgang benektet at den politiske ledelsen hadde kjennskap til saken. Den var avgjort på embetsplanet. Seinere har det vist seg at hans statssekretær hadde hatt møte med eieren og hadde fulgt opp saken internt i departementet. Den politiske interessen for saken ble ikke mindre etter at det ble kjent at selgeren og hans familie er partivenner av Sponheim.
  • Sponheim har hatt mange anledninger til å snu i denne saken. I stedet har han gått i vranglås og gitt saken en politisk dimensjon den ikke fortjener. Ansvaret for det må Sponheim helt ut ta på sin egen kappe. Fra starten av har han nektet å innse at denne saken vil skape usikkerhet om bopliktpolitikken i et stort antall kommuner. Det ser vi allerede av reaksjonene mange steder. Lokalpolitikerne føler seg overkjørt, og det av lederen i et parti som skal hegne om det lokale selvstyret.
  • Det er utillatelig for en statsråd å overse konsekvensene av sine handlinger. Hvis Sponheims vedtak blir stående, vil det skape presedens. Boliger langs hele kysten vil jo ha en helt annen verdi som feriehus. Det er oss ubegripelig at Sponheim ikke for lengst har innsett dette. At han i tillegg har påført seg selv og regjeringen en unødvendig belastning, får være hans egen sak.