Sponheims negative kontroll

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med Venstre i rett posisjon har partiet mye makt. I feil posisjon, nesten ingen makt. Begge deler er mulig å se for seg etter valget. Da Sponheim for halvannet år siden utelukket ethvert samarbeid med en regjering hvor Frp deltar, inntok han en posisjon som gjorde partiet interessant. Det isolerte Frp og satte Høyre i en vanskelig stilling. Sponheim satte ned en grensestolpe som skapte respekt i vide kretser. Han overtok Kristelig Folkepartis posisjon fra den gang Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland styrte partiet. Venstre skal ikke samarbeide med Frp. Det er et standpunkt som gir politiske gevinster, men som har åpenbare kostnader. Gevinst: Liberale, verdikonservative Høyre-velgere som ikke liker Erna Solbergs flørting med Frp. Kostnad: svekkede muligheter til regjeringsmakt etter valget. Alle ser at Venstres foretrukne regjeringskoalisjon – Høyre, KrF og Venstre – har mindre muligheter til å vinne tilstrekkelig samlet oppslutning og til å overleve som mindretallsregjering enn en borgerlig koalisjon som inkluderer Frp. Den ville hatt store muligheter til å få flertall og til å gjøre som den ville. Men den muligheten har Lars Sponheim effektivt blokkert.

Foran landsmøtet i Stavanger, som starter i dag, har han like tydelig sagt nei til å være støttespiller for en regjering som inkluderer SV. Skulle de rødgrønne forsøke å fortsette i mindretall, vil de ikke få støtte for sitt statsbudsjett hos Venstre. Sannsynligvis heller ikke fra KrF, eller Høyre eller Frp. Og dermed ville en rødgrønn mindretallsregjering falle etter kort tid. Derimot utelukker ikke Venstre-lederen en støtte til et statsbudsjett fra en mindretallsregjering hvor Ap sitter alene med makta. Det blir mer et prisspørsmål.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men Sponheim sier like kontant nei til å danne regjering med Ap, dersom de rødgrønne partiene mistet sitt flertall mens Ap, Venstre og KrF til sammen fikk flertall. Det ville vært en sentrum-venstre-koalisjon som utelukket SV. Men en slik regjeringskoalisjon beskriver Sponheim som «helt uaktuell». Jeg skal da forsiktig minne om at ordet «uaktuell» er snedig. Ting er sjelden aktuelle før de er aktuelle. Sagt på en annen måte. De er uaktuelle til de er aktuelle. Men Sponheim ville neppe få sitt landsstyre eller landsmøte med på et slikt samarbeid om han mot formodning hadde ønsket det selv. Venstre er så innbitt motstander av Ap’s kultur, samrøre og maktbruk at partilederen ber om å bli trodd på at det er helt uaktuelt.

Det er et klart sammenfall mellom Venstres holdninger til hvem som kan/skal være partiets lekekamerater og hva som er strategisk lurt for partiet å si. Det kunne fått regjeringsmakt sammen med Frp, men ville druknet i valgkampen hvis partiet erklærte en slik mulighet. Da ville enda mer av oppmerksomheten rettet seg mot Frp og Siv Jensen, og muligens også mot Ernas Høyre som alt lider kraftig ved å være nummer to i opposisjon. Samtidig ville Venstre solgt sin politiske sjel ved et samrøre med Frp. Med dagens krystallklare nei får det demonstrert at det fins grenser for maktlyst, samtidig som det ved å gjøre dette faktisk demonstrerer sin makt, nemlig at partiet i en gitt situasjon kan avgjøre hva slags regjering landet skal ha. På pressekonferansen før landsmøtet markerte Sponheim ellers at Venstre kan ikke sitte i en regjering og administrere olje- og gassutvinning i Lofoten og Vesterålen. Nok et ultimatum som blokkerer hva en eventuell borgerlig mindretallsregjering kan gjøre.

Så er det EU-spørsmålet. Det er ventet at Lars Sponheim i sin landsmøtetale i dag skal gå ut av tenkeboksen og si et klart ja eller nei til norsk EU-medlemskap. Venstre er som alltid splittet i spørsmålet. Hans to nestledere har motsatt syn. Trine Skei Grande er mot, Ola Elvestuen er for. Programkomiteen var for. Venstres landsstyre sa med klart flertall nei. Sponheim har så lenge gjort seg så kostbar med å henvise til at hjerte og hode kjemper en indre kamp i ham, at han klarer å skape en Carl I. Hagen-aktig spenning om sitt standpunkt. Spenningen skal utløses i dag. Hva betyr det om Sponheim sier ja? Det kan skape en viss dynamikk i EU-spørsmålet fordi det nødvendigvis vil gi saken oppmerksomhet i ei tid da medlemskapsspørsmålet er dødt. Oppmerksomheten vil vare lenger enn landsmøtet varer. Faren for Venstre er en bitter strid i et valgår. Faren er også til stede for at en del nei-folk går til SV og Senterpartiet. På den annen siden kan Erna-trette Høyre-velgere få enda et argument for å bli sosialliberale, grønne Venstre-sympatisører. Men partieier Sponheim gjør som han vil. Det ville kledd hans selvbilde om han med et ja bidro til ny bevegelse og seinere kunne inngå i historien som nasjonal strateg.