Sponheims teft

Venstreleder Lars Sponheim utviser innimellom en politisk teft som overgår Carl I. Hagens, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sist så vi dette da SV-finansminister Kristin Halvorsen tirsdag la fram regjeringens forslag til statsbudsjett og alle motstandere av den rødgrønne regjeringen la seg i sine skyttergraver og pepret løs. Da var Sponheim overraskende raus og samlende i sine kommentarer. I en alvorlig situasjon for landet, burde politikere av alle slag vise respekt for og gi autoritet til den regjeringen landet nå engang hadde, mente han. Hans budskap dannet skole utover dagen. Selv Trygve Hegnar uttalte seg positivt om budsjettet. De som klagde høyest og sutret verst ble ikke hørt eller tatt på alvor. Høyres Jan Tore Sanner var blant dem. I skarpe og innøvde ordelag anklaget han finansministeren for å flå eierne av små og mellomstore bedrifter med sine endringer i arveavgiften. Oppriktig indignert virket han, på vegne av småkapitalistene. Men kritikken låt som om det var mot et hvilket som helst rødgrønt statsbudsjett i et hvilket som helst år. Men det var det mest spesielle statsbudsjettet i den mest spesielle situasjon på mange år. Budsjettet skulle ved siden av å være et økonomisk verktøy for dem som styrer landet, også fungere som olje på opprørt hav. Mange var spent på innholdet siden det ble lagt fram da Island var i ferd med å synke i havet og banker over hele Europa skalv. Og med all respekt for Sanner; budsjettet og framleggelsen virket beroligende på de aller fleste. Sjeføkonomer som sitter med nervøse grafer og flimrende dataskjermer hele tida, kunne forsikre om at budsjettet neppe var for ekspansivt og derfor ikke ville bringe renta oppover. Finansministeren hadde is i magen. Hun var avslappet i alle sine opptredener. Og hvis velgerne noen gang skulle samle seg rundt en finansminister fra SV, måtte det være nå, i nødens og kaosets stund.

Det var dette Sponheim raskt fornemmet og ga uttrykk for. Jeg tror han skaffet Venstre ytterligere et prosentpoengs oppslutning med sin innsats den dagen. Han la sin vekt inn til fordel for regjeringen på en dag vi alle ønsket at noen i dette landet hadde autoritet og styring. Og dermed prellet skytset fra Høyre og Frp av på Halvorsen. Og Sponheim fikk spilt rollen som statsmann, myndig og overbevisende. Og når han vel hadde innkassert statsministerens og finansministerens takknemlige smil i rikets debattkanaler, var han igjen i posisjon til å kritisere regjeringen dagen etter. Vel kan regjeringen administrere, men den mangler visjoner for framtida, sa han i en pressemelding dagen etter debattene om budsjettet. Ingen skal ta ham for å lefle med de rødgrønne. Sponheim bruker sin librorolle i politikken til å splitte de fløyene han befinner seg midt i mellom. Han sender en granat inn i regjeringspartiene ved å nekte samarbeid med en regjering som går inn for oljeboring i nord. Og han setter foten ettertrykkelig ned for et borgerlig regjeringssamarbeid som inkluderer Frp. To ultimate standpunkter som preger den politiske debatt. Trygt i midten, rolig for fornøyd, står Sponheim.

Etter at Venstre ved siste valg rykket inn på Stortinget med en like stor gruppe som de andre sentrumspartiene, har ertingen og nedlatenheten som før ble Venstre til del, forsvunnet. Venstre kan havne på midten, Sponheim kan bli «kingmaker».

Da han på ettersommeren dro på fisketur med statsminister Jens Stoltenberg, var det han, og ikke statsministeren som var i sitt rette element. Det var Sponheim som var sjefen. Den store mannen fra de dype skoger. Han var sikker på fangst og dro på fisketur med hvem han ville.

I de dårlige tidene levde Venstre hele tida på kanten av stupet. Partiet var så lite at en stemme til det, kunne være bortkastet. Det konkurrerte med RV om å ligge lavest på partibarometrene. Det kunne ha et program som ble likt av mange, men likevel være uinteressant. Dets redning var å være fikenblad for Bondevik i en sentrum-høyreregjering. Og i de dager kunne Venstrelederen gå sur, bli fornærmet, pådra seg kritikk i egne rekker og i det hele tatt være en vanskelig mann å være i hus med.

Nå er alt dette snudd. Sponheim er trygg, vital, har velgertekke og rom for å tenke klokt og strategisk. På vegne av partiet gjør han det tydelig hvor Venstre ligger i det politiske landskap, i det sosialliberale sentrum, hvor svært mange velgere egentlig befinner seg.

Han sanker stemmer fra SV-ere ved å by over regjeringspartiet i skole- og miljøpolitikken og fra Høyre ved å holde Frp utenfor. Dermed tilbyr han et alternativ til dannede Høyre-velgere samtidig som han får fram at Venstre har et bankende hjerte for de svake. Og lærerne får sabbatsår om de stemmer på ham.

Han kan bli et mareritt for begge fløyer.