Spør Jonas først

To stjerner i regjeringen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ALLEREDE I TILSPRANGET, allerede da følgespoten fant ham i det han reiste seg fra tilskuerplassen, tok sats, plantet hendene på scenekanten, gikk inn i en perfekt dobbelt salto med skru, landet fjellstøtt foran talerstolen med glitrende øyne og en klukkende latter, skjønte vi at utenriksminister Jonas Gahr Støre har en alvorlig konkurrent i regjeringen. Statsminister Jens Stoltenberg inntok dreiescenen på NHOs årskonferanse denne uka og ga publikum alt. Jeg ville ikke trodd det var mulig. Riktignok var vi godt smurt og klare for enda mer. Scandinaviasalen på SAS Radisson var tettpakket og forventningen lå tung. Den runde scenen badet i varmt, gult lys, plassert som en boksering i sentrum, med publikum på alle kanter. Men samtidig kjente vi suget etter noe salt. Som barn som har forspist seg på sukkerspinn. Vi hadde bak oss sju timer med feberhet diskodans rundt gassforekomstene i havområdene i nord, i en grad få av oss med behov for motforestillinger er fortrolige med. Så der satt vi og ventet på at statsministeren skulle gjenopprette kontakten med virkeligheten.

ALLEREDE ETTER tilspanget var det klart at det kunne vi glemme. Han smilte til hver av oss. Og ikke minst, han oss. Mens scenen dreide så han oss i øynene etter tur og var oppriktig glad over det han så. Jeg har rukket å høre noen statsministere tale på ulike fagkonferanser, men aldri har jeg sett en så jublende statsminister som Jens Stoltenberg da han utropte NHO-konferansen «Oppdrag nord», organisasjonens hittil mest velregisserte årskonferanse for landets maktelite, til en vesentlig del av selve premisset for å «få noe til i nord». Den som fryktet festbremsen, kunne bare slappe av og gi seg hen. Jens, for det var Jens der oppe i rampelyset, live og på åtte storskjermer og fire mindre samtidig, som lekte med oss, flirtet, fleipet, improviserte, briljerte og ikke minst oppdaget underveis at joda, han er på rett hylle. Men det var i går, for ikke å si onsdag.

ALLEREDE DAGEN ETTER dro miljøvernminister Helen Bjørnøy matta under regjeringssjefen som til tordnende jubel hadde turnet ferdig og var i ferd med å motta karakterene: fünfkommaneun, sechskommaacht, und zu weiter. Nei, sa Bjørnøy. Det blir neppe boring på Goliat, sa Bjørnøy og viste til at feltet utenfor Hammerfest ligger innenfor de såkalte kystnære og sårbare områdene. Vent på den helhetlige forvaltningsplanen som kommer før påske, sa Bjørnøy og punkterte OL-stemningen som statsministeren hadde toppet før avsprang. Bjørnøy har dermed skapt forventninger om at forvaltningsplanen vil ta sterkere miljøhensyn enn vi kunne tolke av omfavnelsene mellom statsministeren, Hydro-Reiten og Statoil-Lund på NHO-konferansen. Her var faktisk miljøinteressene stort sett representert ved olje- og gasselskapene selv, et par minutters innlegg ved Rasmus Hansson i WWF, og slett ikke ved vår egen miljøvernminister som var fraværende. Muligens synes statsministeren at Bjørnøy er for fersk til å representere regjeringen sammen med olje- og energiministeren og fiskeriministeren, som begge fikk opptre før Stoltenberg. Eller så gikk det plutselig opp for ham at Bjørnøy er fra SV. At hvis det blir snakk om petroleumsfrie soner, delelinja i Barentshavet og annen følsom storpolitikk, må regjeringen først og fremst sikre seg mot å ha en usikret SV-minister ramlende rundt på scenen i all offentlighet.

ALLEREDE FØR UKA var slutt var makta gjenopprettet. Utenriksminister Jonas Gahr Støre måtte selv overta tøylene slik at situasjonen i Midtøsten ikke skulle eksplodere på grunn av SVs boikott av Israel. Og heretter skjønner alle at SV må spørre Støre først. Uansett må de spørre Støre. For allerede før Viggo Johansen i «Redaksjon En» hadde rukket å spørre ferdig, hadde Jonas, før eller seinere blir vi på fornavn med Jonas, løftet en myndig pekefinger mot Carl I. Hagen. Og dett var dett. Uten å heve verken øyenbrynene eller stemmen, delte Jonas havet og vandret tørrskodd ut av debatten. Jonas turner nemlig ikke. Jonas sitter ganske stille i stolen med sine magre fingre foldet over bordkanten og mørke, sørgmodige øyne som svisker i det hvite landskapet. Det er dette blikket SV skal møte hvis de samles på plenen mot regjeringens støtte til overtrålbare installasjoner i nord. Allerede nå vet vi at SV kommer til å slå blikket ned først.