Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Spørsmålenes tid

2007 skulle være året for de avklarende svar. I stedet er vi overlatt til enda flere uoversiktlige spørsmål, skriver Morten Strand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Året som snart er over har gitt oss svar på alt. Det sluttet med svaret på alle spørsmåls spørsmål i forhold til den store ukjente X i russisk og europeisk politikk – hvor går Putins Russland? Vi vet at Putin beholder mye makt – etter alt å dømme styringa – og at han blir statsminister, etter at han går av som president etter valget i mars. Vi vet at Russlands neste president heter Dmitrij Medvedev, og at vi kan glede oss over dette, om ikke annet så fordi navnet Medvedev kommer av det russiske ordet medved – som betyr bjørn. Vi snakker altså, tegner Graff, bokstavelig talt om den russiske bjørn. Men ellers så vet vi lite. Det er omtrent som i Bob Dylans verden, der the answer, my friend, is blowing in the wind. Bortsett fra at i Putins Russland så er svarene også innhyllet i tjukk politisk, systemlaget tåke.

VI ANER AT Putin i valget av Medvedev har måttet ta et oppgjør med haukene i sin indre krets, sine sentrale spionkolleger, som han har hevet opp til å bli statens ledende politiske kadre. Vi vet at Russland vil fortsette sin eventyrlige vekst på nesten ti prosent pr. år på grunn av inntektene fra oljen og gassen. Vi vet at Putin og hans regime er utrolig populært, og at mer enn 80 prosent av russiske velgere har tillit til presidenten. Og vi vet at Putin-staten styrer pressen, parlamentet og domstolene, og har laget lover som gjør at regimet når som helst kan innføre diktatur.

SOM ET NABOLAND til Russland så har vi i løpet av året fått vite at Statoil-Hydro er med på tidenes arktiske eventyr i Stockmann-feltet. Norske interesser eier 24 prosent av utviklingsselskapet i verdens største gassfelt. Det er mer enn noen norsk regjering hadde turt å drømme om. Regjeringens visjon om et omfattende energisamarbeid med giganten Russland, der Norge og Russland er gjensidig avhengige av hverandre – som i en annen våt EU-drøm – er tilsynelatende en realitet. Men drømmer er en dristig politisk virksomhet. For drømmepartneren er ikke EU – som har brukt økonomisk gjensidig avhengighet til å skape politisk integrasjon – men Russland. Som kan ha en ganske annen agenda for energisamarbeid med Norge enn EU-systemets tilstrebete, overskridende harmoni.

VI ANER, dessuten, at systemet Putin er mye mindre stabilt enn det framstilles som. Systemet har rett og slett vaklet i forbindelse med Putins avgang som president. De forskjellige fraksjonene i Putins indre krets har åpent gått i tottene på hverandre, av redsel for å tape både politisk innflytelse og enorme summer med penger i forbindelse med Putins avgang. Penger og politiske posisjoner er dypt vevd inn i hverandre i det putinske system. Omorganiseringen av økonomien etter de styrtrike oligarkenes tid under Boris Jeltsin gjør at enorme formuer er skapt blant de nye makthaverne. Det er frykten for å tape disse formuene under en ny president som har skapt konfrontasjonene i toppen av den putinske maktpyramiden.

VLADIMIR PUTIN skal være den rikeste av disse "politiske milliardærene" som har nytt godt av redistribusjonen av penger etter at sentrale deler av økonomien er tilbake på statens hender. Den politiske analytikeren Stanislav Belkovskij sier til avisa The Guardian at Putin som aksjonær i forskjellige statlig kontrollerte selskaper skal ha en personlig formue på minst 40 milliarder dollar, og dermed skal være Europas rikeste. Og der det regner på presten, så drypper det som kjent på klokkeren. Mange i den nærmeste kretsen rundt Putin har skaffet seg enorme personlige formuer. Det er disse formuene de nå frykter skal gå tapt hvis deres fraksjon i Putins maktkoalisjon mister makt og innflytelse.

ALT ER ALTSÅ ikke fryd og gammen i Putins Russland. Det sentralistiske styringsapparatet har vist seg å være sårbart, fordi det synes bygget på Putins personlige autoritet, og ikke på institusjoner som balanserer hverandre. Og nettopp dette er Putins kronargument for å beholde makta. For systemet er så avhengig av personen Putin at uten ham kan det lett bli kaos. Så sinnrikt er det putinske system bygget rundt nettopp Vladimir Vladimirovitsj Putin.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media