Språket skaper verden

Det er skolestart, og dagens elever på ungdomsskolen kan bli de siste som ikke har to obligatoriske fremmedspråk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«OM DU VIL BLI

fullkommen i lærdom, så lær alle tungemål, men aller helst latin og velsk (dvs. fransk) fordi dei måla når vidast, men gløym likevel ikkje ditt eige tungemål,» heter det i Kongsspeilet fra siste halvdel av 1200-tallet. Mellom snusfornuft og elementær kremmerlogikk finnes det i dette middelalderdokumentet formuleringer som kunne ha gått rett inn i undervisningsminister Kristin Clemets stortingsmelding om skolen fra i vår, Kultur for læring . Og når skolen samler de unge slekter til nytt arbeidsår i disse dager, skjer det til liflige toner fra departement og Storting: Ikke bare realfagene, men også fremmedspråkene utenom engelsk skal løftes fram til heder og verdighet igjen. Et fremmedspråk nummer to skal bli obligatorisk i ungdomsskolen, slik det var i den gamle realskolen da jeg tok mine første famlende skritt ut i språkvrimmelen. En slik justering vil bringe oss på linje med andre land i Europa.

DET FORTONER SEG

nokså uforståelig at vi her i landet skar ned på fremmedspråkundervisningen både i ungdomsskolen og i videregående i ei tid da en stadig større del av befolkningen både i utdanning, arbeid og fritid vender seg ut over eget land og eget språkområde. Den pedagogiske begrunnelsen er visstnok at språk som fransk og tysk er så teoretiske og dermed for vanskelige for elevene. Det har jeg vanskelig for å tro. Det er riktig at tysk er blitt undervist i tradisjonen fra latinen, med mye pugg av bøyningsmønstre og deklinasjoner. Men moderne pedagogikk kan selvsagt tilpasse undervisningen til det nivået den kan mottas på, og da er det vanskelig å forstå at andre språk skal være så mye vanskeligere å lære enn engelsk. Dessuten er det vel slik at lærdom smitter: Lærer du to språk, lærer du lett også det tredje.

JEG TROR BÅDE

elever, foreldre og skole er for opptatt av nytte når det gjelder fremmedspråk og tenker for lite på språkets kulturbærende side. Det blir isolert til å være et kommunikasjonsmiddel, og da er det lett å tenke at engelsk får klare seg. Men språk er jo preget av den kulturen det inngår i. «Språket er værens hus,» sier den tyske filosofen Martin Heidegger. Verdensbildet dannes gjennom språket. Mikhail Gorbatsjov snakket i sin tid om det europeiske hus. Hva slags hus er det? Det er i hvert fall et mangfoldig hus, i motsetning til det angloamerikanske. Likevel er det det huset vi befinner oss mest innenfor, som en følge av at engelsk er blitt det språket vi betjener oss av når vi ikke kommer noen vei med vårt eget.

DEN GEOPOLITISKE

situasjonen har skapt grunnlag for et kritisk søkelys på forholdet mellom USA og Europa. Vi fornemmer en økende bevissthet om at det finnes en europeisk måte å se verden på, og en amerikansk, som vi begynner å føle et visst ubehag ved. I et slikt oppgjør bør også språksituasjonen tas opp til diskusjon. Med engelsk som nesten enerådende fremmedspråk, skjer det en enorm angloamerikansk påvirkning både i kultur og næringsliv. Film, tv og underholdning er dominert av det amerikanske. Sjargongen som anvendes innenfor det økonomiske liv, er utviklet der. I samfunnsvitenskapen har amerikansk tilnærming fortrengt den tyske kritiske tenkningen, tradisjonen fra Kant og Hegel.

FOR NOEN ÅR

siden skrev Bergens-filosofen Gunnar Skirbekk en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift der han spurte om ikke tida var inne til å skape en språklig utenrikspolitikk. Berlin ligger nærmere Norge både kulturelt og økonomisk enn New York, Paris er nærmere enn Hollywood. Forsker Godrun Gaarder ved Europaprogrammet har nylig laget en rapport som tar til orde for at tysk bør kunne gjenerobre en plass ved siden av engelsk som fremmedspråk for nordmenn, ut fra det syn at det er vanskelig å forstå det norske uten på bakgrunn av det tyske. De bør tas på ordet.

NRKs HENRY NOTAKER

fortalte meg en gang om en episode i Dagsrevyen da den tyske fiolinisten Anne-Sophie Mutter var på turné i Norge, og det ble besluttet at en av reporterne skulle intervjue henne, og at det måtte foregå på engelsk. Da grep Notaker ordet og sa at han kunne pusse støvet av skoletysken sin og prøve å lage intervjuet på tysk. Han møtte fiolinvirtuosen og stilte sine tre- fire spørsmål, fulle av grammatikalske feil, men med rimelig klar mening. Og han fikk gode og utdypende svar på hennes morsmål. Hun kunne på en helt annen måte enn om intervjuet foregikk på engelsk, la sin personlighet komme til uttrykk gjennom språket.

DET ER NOE

spesielt ved hvert språk som ikke kan utsies på et annet språk. Noe kan sies på tysk som ikke kan uttrykkes på engelsk, og omvendt. Du skal rett nok ikke kunne mange gloser og hverdagsvendinger i et annet språk for som turist å oppnå tillit hos en innfødt. Men interrailspansk er ikke tilstrekkelig om du ønsker å gå dypere i et menneskes personlighet eller i et lands kultur.