- OE, MERI BAT sonno, tum ne adj foreldremøte pe zaror jana he. Bass. Adj kam se chotti mar lo. Sab ko foreldremøte pe jana parta he, or sab ko dugnad me hissa lena parta he. Je to tumhe pata he na.Sier den søta oslojenta i den røde mobilen på 11-trikken i Oslo. Hun startet samtalen på norsk, svitsjet over til urdu. Når hun legger på, spør jeg hva hun sa. Hun fniser og sier hun kjeftet på sin eldre søster som er mor til en gutt i fjerde. Hun sa: - Hei, hør på meg, du må gå på foreldremøtet i kveld. Sånn er det bare. Du må ta deg fri fra jobben. Alle må gå på foreldremøte og alle må være med på dugnad. Det vet du jo.

SPRÅKSTUDIER på trikken viser: «Foreldremøte» sies alltid på norsk, og «barnehage», «SFO», «skattekort», «trygdekontor», «sosialkontor», «Næringsmiddeltilsynet» og «sykemelding». Overalt bryter den norske velferdsstaten gjennom samtaler på urdu, vietnamesisk, bosnisk, fransk og spansk. Fordi det er norske erfaringer, gjort i Norge. Kontorene og møtene eksisterer kanskje ikke i gamlelandet. I alle fall ikke «dugnad». Osloungdom med minoritetsbakgrunn språker i vei. De bytter midt i samtalen, eller setningen. Det blir en salig, rocka miks av norsk, urdu, engelsk og wolla, kebabnorsk om du vil. Svitsjingen brukes bevisst og ubevisst, til posisjonering og ekskludering. Det avhenger av mottaker og kontekst. Er det bare «hvitinger» på 11\'ern, snakker de norskpakistanske jentene urdu/punjabi. Idet en pakistansk mann setter seg, slår de over til norsk.