Sprekker i kjeden

Helsevesenet fungerer ikke bedre enn sitt svakeste ledd. Sykehusene får mye oppmerksomhet når de forteller om sine problemer. Men selv om nærmeste sykehus er førsteklasses, kan mye gå galt når et hjerte svikter eller ulykken er ute dersom den lokale legevaktlegen er en vikar som ikke kan akuttmedisin.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Helseminister Dagfinn Høybråten har nylig fått overlevert to innstillinger om den akuttmedisinske beredskapen i Norge, om faglige krav til beredskapen og om luftambulansetjenesten. Dessuten skal han i sommer pønske ut hvordan han skal få legene ut i Distrikts-Norge ved å fordele legekvoter til helseregionene.

  • Blålysmedisinen engasjerer oss mest. Vi assosierer den med dramatiske situasjoner og livreddende operasjoner. I USA er akuttmedisinen blitt en viktig ingrediens i underholdningsindustrien. I såpeoperaene «Chicago Hope» og «Akutten» kan vi følge pasientene fra de kommer ut av ambulansehelikopteret til de våkner opp i intensivavdelingen. I reportasjeserier kan vi følge redningsteam på utrykning. Denne delen av helsevesenet - ekte, eller dramatisert og mikset med romantikk og personkonflikter - setter sterke følelser i sving hos oss. Vi opplever at det er her det avgjøres når menneskeliv står på spill.
  • Den moderne akuttmedisinen har revolusjonert helsevesenet: rask transport i lufta, på sjøen og til lands, metoder for å starte et hjerte som har stanset og medisiner som kan løse opp blodpropp, kunnskaper om hvordan omfattende skader etter ulykker skal takles. Det er en dyr del av helsevesenet, fordi den krever personell med høy kompetanse som går i vakter der de lite eller ingenting har å gjøre, før alarmen går. Men samtidig produserer akuttmedisinen mye helse for hver krone, fordi pasienter som ville dødd, sikres produktive leveår og andre får redusert sin invaliditet etter sykdom og ulykker. Det gir mer helsevaluta for pengene å drive blålysmedisin enn forebyggende helsearbeid - i alle fall på kort sikt.
  • I den norske, akuttmedisinske hverdagen, der det ofte må handles raskt og tas vanskelige avgjørelser i dramatiske situasjoner, er det relativt banale ting som er problemområdene, ifølge utvalget som har vurdert beredskapen. Utvalget foreslår at færre sykehus enn i dag skal ha kirurgisk akuttberedskap. Hensynet til fornuftig ressursbruk, antall pasienter og mangel på legespesialister og annet spesialisert helsepersonell, burde gjøre dette opplagt. Men vi vet det vil bli vanskelig å gjennomføre. For ingen lokalbefolkning og ingen lokalpolitikere vil miste sin akuttavdeling.
  • De to andre forslagene er ikke omstridt, men det ene enda vanskeligere å gjennomføre. Kvaliteten og kapasiteten i ambulansetjenesten er svært ulik. En del steder har ambulansesjåførene for dårlig opplæring og tjenesten er for dårlig organisert. Det burde ikke være så vanskelig å gjøre noe med.
  • Men utvalgets viktigste konklusjon er at sviktende rekruttering og utstrakt bruk av vikarer i primærhelsetjenesten gjør den akuttmedisinske beredskapen dårligere enn den burde. Ofte er det de første minuttene som teller, vurderingen som blir gjort og førstehjelpen som blir gitt før legehelikopter eller ambulanse kommer. Da kreves ikke høy kompetanse i akuttmedisin, men en viss opplæring og trening i de vanligste lidelser og viktigste metoder. En erfaren og trenet primærlege kan gjøre jobben.
  • Men i dag baserer mange norske kommuner legevaktordningen sin på vikarer og leger på korttidsbesøk. Disse har liten eller ingen trening i akuttmedisin. De kan for eksempel ikke hjerte-lungeredning. Og de skiftes ut så ofte at vertskommunen ikke får bygd opp slik kompetanse.
  • Så her er vi ved helseminister Dagfinn Høybråtens andre sommeroppgave: å bedre legedekningen i distriktene. Det er ikke så stor forskjell på det gamle systemet for fordeling av legestillinger, og det nye systemet helseministeren vil ta i bruk. Nå skal han riktignok ha et ris bak speilet overfor fylker og kommuner som oppretter stillinger uten tillatelse. Men fortsatt kan ingen tvinge legene til å jobbe der de ikke vil.