Sprekker i muren

Den som venter på Godot, venter ikke forgjeves. Selv om mannen aldri kommer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Samuel Becketts skuespill «Mens vi venter på Godot» favner så mangt og så mange slags mennesker. På Nationaltheatret kommer snart den kritikerroste oppsettingen tilbake, med stjerneskuespillerne Toralv Maurstad og Espen Skjønberg. Ved slutten av 1980-tallet ble samme stykke satt opp i San Quentin-fengselet i USA, med livstidsdømte fanger i alle roller. Det var den svenske teatermannen Jan Jönson som sto bak - i tett kontakt med stykkets forfatter, Samuel Beckett selv. Da han så videoopptak av forestillingen erklærte han at de menneskene hadde trengt inn til stykkets røtter.

Som Jönson selv forteller i sin beretning «Stunder av virkelighet», var det særlig vanskelig å finne en som kunne spille Pozzo. Men en dag dukket han opp, bak ei halvt lukket dør - gjemt bak mørke solbriller. Mannen var taus i flere dager, men lyttet intenst til at andre innstuderte de øvrige rollene. «Hvorfor snakker han ikke?» spurte Jönson en av de fengselsansatte. «Han har ikke mer å si,» lød svaret. Men til slutt kom han fram, og erklærte at han ville spille Pozzo.

Spoon Jackson heter mannen. 31 år var han da han ga stemme og kropp til Becketts figur. 12 av dem hadde han tilbrakt bak murene, etter å ha blitt dømt til livstid uten benådningsmulighet for mord - i det som hevdes å ha vært en høyst tvilsom rettssak. Men Spoon var også poet, og nøt anerkjennelse i fengselets poesigruppe. Arbeidet med Becketts tekst inspirerte ham til fortsatt forfattervirksomhet. For ikke lenge siden mottok han den amerikanske PEN-klubbens pris. Spoon sitter fortsatt inne, nå i New Folsom Prison i California. Selv de tykkeste murer har imidlertid sprekker - slik Spoons forfattervirksomhet viser. Det finnes nå en egen hjemmeside (www.spoonjackson.com) som er redigert utenfor fengselet, der Spoon publiserer månedsbrev om livet i fengselet, om fugler i fengselsgården - og hvor han offentliggjør dikt.

En enda større sprekk er det en annen svenske som har sørget for å slå i muren rundt Spoon. Sammen med kirkemusikeren Stefan Säfsten har han nylig utgitt en CD: «Frihet för de fångna» på plateselskapet Nosag (www.nosag.se), der Spoons resitasjon veksler med korframførelse av hans dikt, til melodi av Säfsten. Resultatet er rystende og oppsiktsvekkende. Dette er litteratur og kunst hentet ut av en rå virkelighet som samtidig løftes opp til noe renere og virkeligere enn hva som umiddelbart er synlig. Det er forfatterens eget liv som poesi: «I\'m a lifer,» leser han: «I\'m a lifer and live beyond the walls / my body can they catch behind walls / but never my soul, spirit and mind.»

«Stay real!» er oppfordringen fra Spoon Jackson i hans månedsbrev. Hans refleksjoner over litteratur og livet i fengselet, hans poesi - og denne CD-en viser at det går an, selv bak de tykkeste murerne. Det er ikke Godot, men ventingen som er saken.