Sprikende

Nektes sex, men fornekter seg ikke.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I hvert fall ikke om vi skal ta regissør Catherine Breillat på alvor. Regissøren har hevdet at den som måtte mene noe annet, ikke kan kalle seg feminist. Så mye for den frie meningsbryting.

«Romance» er blitt litt av et fenomen, selvsagt omtalt for sine eksplisitte sexscener, men også fordi Breillat har gått ut vidt og bredt og hamret inn i oss hvor banebrytende hennes farvel til tabuene er.

Ikke porno

Voldtekt, har hun sagt, er noe alle kvinner fantaserer om, og noen av oss burde bare få det gjort.

Dermed må vi jo begynne å forholde oss til filmens markskrikerske rop på oppmerksomhet.

Historien om Maries (Caroline Ducey) eskapader er ingen pornofilm.

Uansett digre, bevegelige organer, sugeøvelser, onani, sado-masochistisk gymnastikk og hva vi altså nå må regne som en helsebringende voldtekt i en trapp.

Breillat spar nærmest sitt forehavende inn i oss med teskjeer - her dreier det seg om en kvinne på jakt etter kontroll over sitt eget liv. Over den handlingslammede kjæresten Paul (Sagamore Stévenin) også, for så vidt, en kald herre som ikke har viftet med lemmet på evigheter.

De filmatiske rammene er riktig så estetiske, med gjennomkomponerte bilder og lekkert lys. Det er gudbedre oss fransk, stuvende fullt av hvitmalte leiligheter, strender og småkoselige omgivelser. Men en voldtekt er en voldtekt, åkke som, og damen ser ikke ut til å finne sin renselse verken i den eller organet til medvirkende pornostjerne Rocco. Hun har det i det hele tatt stort sett traurig, der hun ligger, og akk så frittalende maler på å bli «fylt opp».

Mens Ibsens Nora forlot sitt dukkehjem i 1879, drar Marie uavlatelig hjem til neket av en fyr i hvit seng, og sannelig sier hun ikke også at ingen kvinne er fullverdig uten å ha blitt mor. Da mangler vel bare kravet om kontantstøtte.

«Feminisme»

Hvis dette er feminisme anno millenniet, spriker den i hvert fall i alle retninger, rent bokstavelig talt, og i sitt smule tankeinnhold.

Vel og bra med en film om undertrykt kvinnelig seksualitet. Luis Buñuel laget «Dagens skjønnhet» i 1967 - uten bevegelige organer, men der et bilde av en ankel uttrykte erotikk så det forslo. Intellektuelt original er altså ikke Breillat, men hun vet opplagt hva studier av underlivet kan gjøre for offentlig interesse.

Hvordan reaksjonene ville vært om «Romance» var laget av en mann, er et interessant spørsmål.

Han ville knapt bli kalt feminist. Og hva ville vi sagt om den kom fra Hollywood og ikke Frankrike?

Lille sutrete Marie er ellers en person det er vanskelig å bry seg om. Hun får sin hevn, og hva så?

«Romance» får nok mange til å sperre opp øynene, særlig opphisselse fortjener den ikke på noe vis.

PÅ RYGG: Marie (Caroline Ducey) vil ta kontroll over sitt liv og begynner med å legge seg langflat.