Stabilitet som trussel

Russlands nasjonalister og rasister støyer i sin kamp om framtida. Men er det de som bestemmer?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VORONEZJ (Dagbladet): «Russland er ikke byene, men landsbyene,» begynner journalisten og forfatteren Aleksandr Jagodkin når jeg spør ham om utviklingen og framtidsutsikter her i provinsen. «Gjennom dem går alltid et gassrør i hovedgata. Ta en titt på hvor mange husstander som har tilkoplet gass - under halvparten! Og det i verdens største olje- og gassnasjon. Tilkoplingen koster omkring 1000 dollar og vil ofte bety forskjellen på et liv i ren nød og en relativ velstand, men folk har ikke råd. Det har nesten ikke skjedd noen forandring for dem som bor utenfor byene, og det er langt de fleste. Tvert imot, det dør nå fem ganger så mange som det fødes på landsbygda. Bitterheten mot den skamløse rikdommen hos de få syder og koker under overflaten. Av og til velter den fram, i slagord som 'Russland for russere!' Det er nå en gang ikke til å komme bort fra at de aller rikeste i landet er jøder, enkelte har sikret seg med israelsk statsborgerskap. Rasisme og antisemittisme er voksende. I sommer ble to kinesere jult opp midt på hovedgata på blanke formiddagen, de var her på en internasjonal kunstfestival, men ingen grep inn. Det fascistiske egget er lagt, det bare venter på å klekkes - av den rette demagogen.»

«JA,»

bekrefter en lærerinne ved byens steinerskole, «Voronezj er et sted der fascister og kommunister føler seg hjemme.» Den største trusselen utgjøres etter hennes mening av de mange ryktene og den manglende informasjonen i samfunnet. Hver søndag står nasjonalister og deler ut løpesedler på markedet. Selv fikk jeg en som fortalte hvordan antikrist i skikkelse av den russiske kirkens patriarkat truer «det virkelige Russland». Hun fortalte om en seddel som hevdet at kineserne allerede står ved Ural, noe som hadde vakt uro i klassen hennes. Men hvordan kunne hun få forklart at dette er tøv, når erfaringen er at massemediene likevel ikke er til å stole på? Også for Jagodkin var informasjonsmangelen en del av bildet: Da han i fjor reiste rundt i et område som nylig var herjet av en orkan, var det bare én av sju lokalaviser som torde å nevne naturkatastrofen, man kunne jo fornærme en maktperson ved å si slikt, og derved sette avisas eksistens i fare.

MEN OM

fascistene kanskje trives i Voronezj, mente lærerinnen at det ikke ventet noe kupp rundt neste hjørne: Til det var samfunnet tross alt blitt for stabilt. Og det fantes muligheter til å skape seg et relativt trygt og selvstendig rom. Skolen hennes, for eksempel, har eksistert i 11 år, til tross for at den lokale metropolitten gjentatte ganger hadde anklaget dem for satanisme og forlangt skolen fjernet. Men de vel 100 elevene har foreldre som bærer prosjektet - sammen med de nærmere 30 lærerne, og elevene selv. Også professorer og lærere ved universitetets journalistutdanning avviste den fascistiske trusselen: Ja, antisemittismen stikker sitt stygge hode opp, ja rykter og halvsannheter florerer i et samfunn uten fri presse, men det er ikke sant at det ikke har vært noen merkbar økonomisk endring for folk flest. Utviklingen er langsom, men den er der. Og det viktigste av alt: Like langsomt, men ikke desto mindre merkbart vokser en selvbevissthet og selvsikkerhet i befolkningen. Den utgjør det beste bolverk mot autoritære bevegelser. De færreste tar i dag, når det kommer til stykke, maktmenneskers og demagogers utsagn for god fisk. De kan nok lytte, men sjelden følge dem. Selv om fascistene kanskje «trives i byen» er de i klart mindretall. Noen fascistisk maktovertakelse tvilte de på. Den forholdsvise stabiliteten hadde gitt folk mulighet til å gjøre annet enn å ofre seg for en kollektiv idé.

JAGODKIN

har nok likevel rett i det at det foreligger en fare for et kollektivt raseri på etnisk og rasistisk grunnlag. Håpet står imidlertid til en fortsatt og hurtigere velstandsøkning - og i enda større grad til en forståelse av informasjonsfrihetens nødvendighet. Lesere og journalistene flest innser dette, men så lenge Putin og hans regime setter den kortsiktige stabiliteten en allmektig stat kan gi, foran en langsiktig utvikling av et samfunn med selvstendige mennesker, ofres informasjonsfriheten. Et samfunn uten fri informasjon er nemlig stabilt - tilsynelatende.

(Dette er sjette artikkel fra Peter Normann Waages reise i Russland)