Stadig flere stemmes ut

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Igjen har det oppstått en debatt om regjeringens fattigdomspolitikk. Til tross for at den sittende regjeringen, som den første siden 1948, har brakt fattigdomsbegrepet tilbake til offisiell språkbruk og har vedtatt en målrettet politikk for å bekjempe fattigdommen, øker antall sosialhjelpsmottakere. Hvordan vi enn definerer fattigdom, så er antall sosialhjelpsmottakere et mål på hvor mange som ikke klarer seg selv økonomisk. Når dette antallet stiger, må vi konstatere at målene ikke er nådd og at utviklingen går i gal retning.
  • Det er mange årsaker til at fattigdommen øker. Den ene skyldes at «fattigdom» defineres matematisk, som en relativ størrelse av inntektsnivået. Økende forskjeller i samfunnet vil gjøre at flere faller inn under definisjonen. Politikere og forskere peker på at arbeidsledighet er den viktigste enkeltforklaring på fattigdom. Siden regjeringen utformet sin tiltaksplan mot fattigdom, har arbeidsledigheten bitt seg fast på et høyt nivå, rundt 100 000. Samtidig vet vi at nesten like mange ønsker mer arbeid enn de har. De er undersysselsatt og vil formodentlig ha lave inntekter. I tillegg øker antall uføretrygdede som også har lite å leve for.
  • Disse årsakene kan bare bekjempes med generelle politiske tiltak, en aktiv nærings- og sysselsettingspolitikk, en rettferdig fordelingspolitikk og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Det er krevende i en økonomi som blir stadig mer globalisert. Det siste årets erfaringer har vist at det ikke er nok å legge til rette for at norske bedrifter går godt, når disse investerer sine overskudd i utlandet. Det er derfor ikke nok å føre en økonomisk politikk som sørger for lave priser og renter. Skal man minke fattigdommen, må det føres en bevisst økonomisk politikk med økt sysselsetting som hovedmål. Som det het i en tidligere parole: jobb til alle er jobb nummer én.
  • At regjeringen satser på målrettede tiltak rettet mot dem som befinner seg under streken, er vel og bra. Men det er naivt å tro at man kan isolere fattigdomsbekjempelse som en nisjestrategi i en samfunnsutvikling som skaper økt fattigdom.