Stakkars deLillos

Forsøk på en kvikkas i går: Det er verken seint eller tidlig når vi suser av gårde forbi et søsterhjem for å rekke fram. Vi gleder oss til neste sommer og VM, mens en eller annen beibi kanskje drar av sted. Er hun på vei til jobben i Postgirobygget, tenker vi, og lurer på om dette blir en smule trang fødsel på en artikkel om deLillos? Bandet som ifølge dem selv fortsatt tror de er litt Beatles.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For vi treffer fire gutter... menn... i øverste etasje i en hotellbar, adresse Karl Johan. De spiser frokost og vi får et vagt inntrykk at de ikke vil snakke så mye om de nye andre bandene. Vi lar derfor spørsmålene om Søsterhjemmet & co. ligge. Litt.

I sofaen sitter Lars Lillo Stenberg med en kopi av Aftenpostens rosende anmeldelse. VG og Dagbladet ligger også oppslått, begge med terningkast fire for «Stakkars».

- Leser dere fortsatt anmeldelser, dere som har holdt på så pass lenge?

- Anmeldelsene, jo man leser dem av gammel vane. Det er viktig generelt å få tilbakemeldinger. Det er gøy enten det er fra broren min eller sånn som dette her... profesjonelle tilbakemeldinger, sier Lars Lillo.

- Kaster broren din terning?

- Nei, men han prøver også å si sin oppriktige mening. Det er jo for så vidt det gode anmeldelser også skal inneholde - den oppriktige meningen. Men det kan virke som om mange anmeldere tar litt tak i en slags opinion som de tror er der, og så roter de det litt til selv med hva de egentlig mener, sammen hva de tror de mener. Det siste utifra en slags politisk riktighet. Vel, nå er ikke dette politikk, jo forresten, kanskje litt likevel.

- Musikkpolitisk...

- Ja, noe sånt, og det som er litt irriterende i dag, er at vi leser anmeldelsene før vi har fått tid til å feire bursdagen for platen. Litt synd at det ikke er som i gamle dager da anmeldelsene kom på en tirsdag eller onsdag. Dere skal være så jævla tidlig ute med ting nå, sier Lillo-Stenberg. Han er ikke veldig sint eller veldig forbannet, men bare passe morgenengasjert.

- Bildet på coveret der dere svever rundt med armene ut til sidene og tittelen på plata, skal vi tolke det som...?

- Coveret på «Stakkars» gir jo assosiasjoner til «Help»-coveret. Og det er jo litt stakkarslig at vi på en måte fremdeles tror at vi er The Beatles, sier Lars Lillo lavt og smiler.

- Ja, det kan du også si, sier Lars Fredrik Beckstrøm.

Lars Lillo fortsetter:

- Det vi har prøvd å tenke ut som et svar på hvorfor akkurat denne tittelen, som egentlig bare er en tittel som er litt spesiell og litt rar, er at den er en kombinasjon av selvironi og selvmedlidenhet.

- Kommer dere aldri vekk fra følelsen av at dere er sånn middels?

- Det er muligens et fint utgangspunkt å føle seg litt usikker. På en annen side har vi en stolthet over å være med i deLillos. Det har vokst til og grodd seg fast hos oss. Vi vet vi er, kan jeg bruke et såpass kraftig uttrykk... som unike? Vi vet det ikke er noen andre, og det kommer tydeligvis ikke noen andre heller, som har vårt uttrykk, eller som kan legge seg på vårt uttrykk. Selv om jeg vet det har vært tema med andre nye band. Men det er bare oss som er oss, og det er vi stolte av.

- Originalen og kopiene ja, da er vi inne på det. Snakker dere om f.eks. band som Postgirobygget, Søsterhjemmet evt. Trang Fødsel? Er disse bandene deres hittebarn?

- De er deLillos' stesønner, sier Lars Fredrik Beckstrøm. Ler. Og fortsetter:

- Det er media som snakker om originalen og kopiene. Vi snakker ikke noe særlig om det. Vel, da det sto i avisa snakket vi litt om det fordi er jo litt synd på dem da. Stakkars dem liksom, som må leve med det. De bandene er nok mer lei av denne sammenlikningen enn oss. Vi får jo ros for å ha startet ett eller annet. En slags bølge. Forresten, så går det jo veldig bra med alle de bandene du har nevnt da.

- Ble deLillos sammenliknet med mange da dere kom med «Suser avgårde» i 1986?

- Nei, det var det da. Det var vanskelig å sammenlikne oss med Circus Modern og Kjøtt og Raga Rockers som var litt etablert i Oslo-rocken. Noen sa noe om en viss likhet med Jonathan Richman, men vi ble ikke sammenliknet med noe andre norske. Jo, forresten det var noen som skrev at vi var litt Ole Paus. I tillegg var det en del søkte sammenlikninger; en slags kombinasjon av Alf Prøysen, Paus og Knutsen & Ludvigsen. Forresten, den kombinasjonen var vel en ålright resept? undrer Lars Lillo.

De to andre Larsene gjør det også. Øystein Paasche sier ikke så mye, men han får siste trommesolo her:

...taffa-dunk... Taffa... dunk.... taffa..duffduff.

THE STAKKARS 1997: 45 minutter sammen med deLillos en mandags morgen er ikke den verste åpningen av en uke. Bandet er skiveklare med «Stakkars», og 6. november legger de ut på turné. Her ser vi bandet som på sin humane og sære måte fortsatt tror de er litt Beatles. Nå i mer moden utgave, nei yssj. Det høres fælt ut, ikke sant Øystein Paasche, Lars Fredrik Beckstrøm, Lars Lillo-Stenberg og Lars Lundevall? delillos
delillos