PÅ TUR: Tenke seg å ufrivillig kjøre bil med hvileløse «Sarko» som passasjer i forsetet. Foto: EPA/LUIS FORRA
PÅ TUR: Tenke seg å ufrivillig kjøre bil med hvileløse «Sarko» som passasjer i forsetet. Foto: EPA/LUIS FORRAVis mer

Stakkars sterke Merkel

Stakkas store, sterke Tyskland som ganske motvillig har påtatt seg lederskapet i EU og likevel bare høster ubehag, tenker Einar Hagvaag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Euro-krisa har ryddet vekk all tvil om hvem som leder EU, eller Europa om man vil. Hvert steg har vist hvordan det til slutt blir (nesten) som Tyskland og forbundskansler Angela Merkel vil. Hun setter balanse i statsbudsjettene, innsparinger, nøysomhet og frykt for prisstigning fremst, helt i tråd med tysk økonomisk tankegang. Når kostbare krisefond og hjelpepakker skal vedtas, skjer det i et tempo som Merkel tillater og alltid med harde krav om gjengjeld, i form av innsparinger og strengere disiplin.

Ikke overraskende vekker Tysklands makt motstand, men høyst motstridende. På den ene sida anklages Merkel for å nøle, for å være feig, for å ikke ta sitt ansvar, for å ikke vise tiltrekkelig lederskap og for å ikke være en leder av «europeisk» format. Men samtidig demonstrerer grekere mot «tysk diktat». I Hellas og andre gjeldstyngede land i Sør-Europa, hvor mange lider under påtvunget «tysk disiplin», brer fordommene mot tyskere seg. Høyst urettferdig trekkes det tråder til Tysklands fortid. Merkel bruker euroen som et våpen, skrev avisa Il Giornale i Italia, som eies av tidligere statsminister Silvio Berlusconi, som ellers klagde over tysk arroganse.

Uansett hva Merkel gjør blir det galt. Og tyske diplomater må lese den daglige klagesangen i avisene og melde fra til Berlin.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var ikke sånn det var ment. Tysklands gjenforening vakte uro i Frankrike og Storbritannia. Den franske presidenten François Mitterrand drev gjennom vedtaket om fellesvalutaen euro og Maastricht-traktaten for å binde det store Tyskland enda tettere til Europa, altså EU. Tyskerne betalte for gjenforening med å gi avkall på sin kjære D-mark, men fikk Eurobanken lagt til Frankfurt og innpodet den en «tysk bankfilosofi». Så skulle Frankrike «naturligvis» ta den politiske ledelsen i et enda mer samlet Europa.

Loven om politikkens uforutsette følger ga det omvendte utfallet. Tyskland har ikke tapt på å gi opp marken, men tjent mest av alle på euroen. Og det er nettopp den økonomiske og monetære unionen fra Maastricht som har satt Merkel og Tyskland i det politiske førersetet.

Den franske eliten er stormaktskåt. Den tyske eliten er uvant med å lede Europa og vil helst unngå det. I tillegg til forhistorien, med to ødeleggende kriger på 1900-tallet, henger den tyske uviljen sammen med landets beliggenhet midt i Europa, med hensyn å ta til naboene i vest, i øst og i sør. Og om landet er stort i Europa, er det ikke overlegent stort.

President Nicolas Sarkozy i Frankrike har vært ustoppelig med å knytte seg til Merkel for å ta del i lederskapet. Men i aksen Paris—Berlin er det Berlin som nå veier tyngst. Merkel kan lede, men vil nødig. Sarkozy vil av hele sitt hjerte, men kan ikke. Tenke seg å ufrivillig kjøre bil med hvileløse «Sarko» som passasjer i forsetet! Og Storbritannia har stilt seg utenfor og kan ikke verken vippe balansen mellom de to eller utgjøre et hjørne i en trekant.

Tyskland møter tre krav fra andre land i og utenfor EU og Eurogruppa. Tyskerne må bidra med mere penger til EUs ulike krisefond for å skape en sterk nok «brannmur» mot spekulanter. De må godta å innføre euro-obligasjoner, som innebærer å gjøre euro-landene gjensidig ansvarlige for hverandres gjeld. Og tyskerne må øke forbruket for å kjøpe flere varer og tjenester fra Sør-Europa.

Men Tyskland, med den største økonomien, må alltid bidra med mest i krisefondene. Landet har til nå betalt 211 milliarder av de nesten 750 milliarder euro i det midlertidige krisefondet. Berlin ønsker ikke ansvar for andres gjeld uten styring med hvordan pengene brukes. Og de vil heller ikke øke sitt forbruk før de har betalt egen gjeld.

Feilen med fellesvalutaen er fraværet av felles økonomisk styring, men verken Tyskland, Hellas eller Italia vil ha andre til å blande seg inn i statsbudsjettene sine. En form for samordning av den økonomiske politikken tvinger seg fram, men Merkel vil først ha disiplin og så politisk styring.

Under Tysklands samling trakk mange fram noen vise ord fra forfatteren Thomas Mann til studenter i Hamburg i 1953. Han ba dem om å ikke kjempe for et tysk Europa, men for et europeisk Tyskland. Nå er Tyskland europeisk, men Europa er samtidig tysk.