Stallmesteren

Haaken A. Christensen er død.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Galleristen Haaken A.Christensen har gått bort, og dermed avsluttes et egenartet kapittel i norsk kunstliv. Gjennom sitt galleri på ulike hovedstadsadresser fra 1961ble Haaken tidlig et fornavn i miljøet. Likevel var han ingen dus-figur med nedslagsfelt i kjendisspaltene. De fleste kom ikke lenger enn på fornavns avstand med Haaken. Hans blussende, dobbeltspente pondus _ slik billedkunstnerne Boge Berg og Ludvig Eikaas så frapperende fanget ham inn i bronse, farge og strek _ synliggjorde fysisk en mann med nese for kunst. Siden Picasso løste opp Ambroise Vollards kjøttfulle ansikt i et spill av av fasetter, fins det neppe noen gallerist som har vært gjennom en dristigere visuell behandling.

Haakens sosiale bakgrunn var med egne ord i et legendarisk lørdagsintervju her i avisa: «Fredrikstad – topp plankeadel». Men selv om han var født med sølvskje i munnen jobbet den seinere galleristen seg fram. Etter aktiv krigsdeltakelse dro unge Haaken til Paris og studier i litteratur. Det siste skulle man se nedslag av i hans tre bøker fra 1986, 1991 og 1997. Den første er en erindringsbok, mens den andre _ som også kom i fransk språkdrakt på det kjente Flammarion-forlaget _ var en kunsthistorisk og personlig hyllest til den kjente Paris- maleren Olivier Debré. Den siste er viet essays om en kvartett franske og tyske kunstnere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Møtet med museene og galleriene i den franske hovedstaden på 50-tallet, fikk den norske studenten til å skifte fagfelt. Den seinere så kommersielt vellykkete Frogner-galleristen gjorde den radikale realisten Gustave Courbet til hovedemne for sin kunsthistoriske hovedoppgave. Men Haaken så nok også hvilken viktig rolle Courbet fikk som foregangsskikkelse for modernismens tidlige mestre Manet og Cezanne. Selv om han streifet raskt forbi sin kunsthistoriske bakgrunn i erindringsboka, lyste det til i øynene hans da jeg under vår siste, korte samtale i galleriet fortalte om den storslagne Courbet- utstillingen i Paris i fjor.

Haaken begynte tidlig å bruke studiepengene på grafikk av Picasso. Framsyntheten her skulle seinere legge grunnlaget for den lukrative galleridriften i Oslo. På 60-tallet ble galleriet med sin modernistiske, fransk-norske profil et pustehull her hjemme. Derfor var det så beklemmende å se den trangsynthet han ble møtt med fra hovedstadens politikere, som stoppet hans planer for et skikkelig utstillingssenter den gang. Denne smålåtenheten fra øvrighetene satte nok varige spor, og innsnevret kanskje lysten til å satse utenfor de økonomisk mest sikre kortene i det galleristen så selvbevisst omtalte som «Stall Haaken».

Hvem sto så på denne «stallen»? I 60-åra var Galleri Haaken en fast utstillingsplass for etablerte, norske modernister som Johs. Rian, Ludvig Eikaas, Gunnar S. Gundersen, Jakob Weidemann, Jens Johannessen, Knut Rose og Ørnulf Opdahl. Dessuten kunne galleriet jevnlig by på internasjonale storheter som Poliakoff, Kumi Sugai, Corneille og Vasarely. Haakens mest generøse utstillingsgest var likevel et vitalt kammerspill med Picasso-verker for noen år siden. Dessverre skar det seg også mellom Haaken og Henie Onstad Kunstsenter, etter at han donerte et eget tilbygg og stilte i utsikt deler av sin samling til senteret. En lykkelig løsning på denne konflikten vil bli det beste ettermæle for Haaken.