Stanley, formoder jeg

Henry Morton Stanley ble sin tids mest berømte journalist. Han var også en notorisk løgnhals, bølle og rasist.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA HENRY MORTON Stanley reiste til Afrikas indre og fant David Livingstone, ble han sin tids mest berømte journalist. Hans skildringer av strabasene og jakten på Livingstone, helt fram til de berømte ordene da de møttes: «Dr. Livingstone, I presume?», ble slått opp i New York Herald, som finansierte ekspedisjonen. De var sikre på at dersom noen kunne finne Livingstone, var det Stanley, deres mest erfarne utenrikskorrespondent.

PÅ EI HYTTE finner jeg i sommer Gunnar Larsens «Stanleys liv og reiser», ei bok Dagblad-journalisten ga ut i 1942. Det var en biografi «gjenfortalt etter Stanleys bøker», en skildring av helten, eventyreren og journalisten Henry Morton Stanley. Siden den er basert på Stanleys egne bøker, er det en meget positiv bok. Men sammenlikner man Larsens - eller Stanleys - versjon med den Stanley vi møter i Adam Hochschilds nøkternt grusomme skildring i «King Leopolds Ghost», historien om hvordan kong Leopold 2. av Belgia erobret, herjet og plyndret sin private koloni i Kongo, kommer en annen historie fram. Leopolds Kongo, historiens eneste eksempel på en privateid koloni, eksisterte bare for ett formål - å skaffe Leopold inntekter.

DEN BLE STYRT med absolutt grusomhet - da den belgiske kongen var ferdig med Kongo, var folketallet halvert. Innbyggere ble brukt som slavearbeidere, de heldigste fikk som soldater oppgaven å skyte på, kappe hendene av og piske de andre. Belgiske offiserer prydet hjemmene sine med de innfødtes avkuttede hoder. Noen moret seg med å skyte på blink på de innfødte. De lokale soldatene måtte kvittere for hver kule de brukte med en avkuttet hånd fra offeret. (Hvis noen har undret seg over hvor geriljaen i Sierra Leone fikk en så grusom skikk fra, kan jo svaret være fra europeerne.) Kongo var i flere tiår et reint helvetesregime, mer enn en forsmak på det 20. århundres største mareritt.

OG MANNEN som sikret Kongo for belgiske kong Leopold, var ingen andre enn den samme Henry Morton Stanley. På oppdrag fra kongen reiste han opp floden og «overtalte» de lokale konger og høvdinger til å gi fra seg all eiendom. Avtalene er signert med kryss. «Stanley vinner høvdingenes tillit ved å gjøre det klart for dem at hensikten bare er å innføre forbedringer, ikke berøve dem deres land,» skriver Gunnar Larsen. Slik er livet som journalist hvis man bare har en kilde. «Avtalene må være så korte som mulig,» skrev nemlig Leopold til Stanley. «I løpet av et par paragrafer må de gi oss alt.» Og det gjorde de. Leopold fikk sitt AS Kongo, Stanley sin lønn og materiale til nok ei bok. Kongo lønte seg for dem begge.

I DAG er det sterkt å lese journalistens heltebiografi side om side med Hochschilds nøkterne historie. Men ikke fordi historiene er så veldig forskjellige i faktisk innhold. Stanley var stolt over sin

væremåte. Det er de samme handlingene som skildres begge steder, men i Stanley og Larsens biografi er de smurt inn i den allestedsnærværende, ubevisste rasismen som er felles for europeernes forståelse av Afrika, mye lenger enn vi liker å vite.

Ta Stanleys ankomst til Afrika: «Vi er ennå i eventyrets tid,» skriver Larsen, «som med Robinsons Fredag, naive og tillitsfylte innfødte står ved stranden og ønsker velkommen. - Jambo, bana? - Hvorledes står det til, herre? roper de barnslig begeistret. - Jambo, har Stanley alt lært han skal svare. Og soldatene hans skyter stolt av geværene i luften.»

Eller disse betraktningene om å lede innfødte på ekspedisjoner:

«Den største faren er at ulykkene øyeblikkelig forplanter seg til samtlige. Disse naturbarna reagerer i flokk lik dyr som snart danser muntert av sted over sletten, snart bråstanser på kommando av et fellesinstinkt, og trykker seg skremt sammen. Stanley vet at det er her forskjellen må komme inn mellom dem og den hvite mann.»

DETTE BLE skrevet i en norsk bok, gitt ut på Cappelens Forlag, for mindre enn 60 år siden, få år før Afrika vant selvstendighet. Og verken Stanley eller Larsen opplevde seg på noen måte som rasister. Stanley var jo i Afrika for å hjelpe de svarte mot slavehandelen. (Men bare den som ble utført av de grusomme araberne, selvsagt, ikke de hvites tvangsarbeid.) De innfødte kunne knapt tenkes å ville frigjøre seg selv.

«De møter den første slavetransporten. De troskyldige sorte ser muntre ut, skjønt de bærer lenker så tunge at en kunne tjore elefanter med dem.»

MED SLIKE mennesker som bærere ser Stanley, i sitt helteportrett, seg nødt til å gripe til drastiske midler: «Men kan han klare det, skal også de andre klare det, det er for alles skyld han svinger hundepisken, der han står i vann til livet, og driver dem frem», og Larsen ser seg nødt til å forklare:

«Stanley svinger pisken, mest som trussel kanskje. Men det er ikke fattiggutten fra S. Asaph som tar hevn for den julingen han selv har fått. Det er et prinsipp, og han legger ikke det ringeste skjul på det. (...) Han løfter ikke pisken over de sorte fordi de er sorte, men for å avverge ødeleggelse og nå sitt mål,» forsikrer Larsen. Så da så.

Likevel er det forvirrende å holde fast i Stanley som en varm bekjemper av slaveriet. Ikke før har han truffet de «arabiske» slavehandlerne, så takker han ja til å bli med dem i krig mot de svarte, et kort fjorten dagers felttog. Ingen vet hvor mange Stanley drepte på sine ekspedisjoner. Skal man tro ham på hans ord, må det ha vært mange hundre. Og Stanley lot seg raskt hisse opp: «Stranden var full av folk som hånte oss. Vi mente vi ble forfulgt av båter, i noen av dem kunne vi se at de ristet med spyd. Jeg skjøt på dem med Winchesteren. Seks skudd og fire døde var nok til å sette en stopper for håns-ordene», skriver Stanley selv.

AT ØDELEGGELSENE tross alt var større enn han selv ville si, går fram av Stanleys dagboknotater, som Hochschild har hatt tilgang til. «Vi har angrepet og ødelagt 28 store byer og mellom 60 og 80 landsbyer,» skriver Stanley. Det minner om noe. Ikke rart en filmversjon av Joseph Conrads klassiske Kongo-roman «Heart of Darkness» ble lagt til Vietnam og kalt «Apocalypse nå».

Men dersom vi godtar at 1942-biografiens rasisme tilhørte sin tid, og ikke var et personlig uttrykk for en mening, da må neste spørsmål bli: Hvilke fordommer står vi i dag så nær at vi ikke ser dem? Hvis vi i dag mener å forstå Afrika, eller med et skuldertrekk «gir dem opp», disse navnløse fargede fra «Bongo fra Kongo»-land, hvilken kunnskap er det vi da bruker som verktøy? Det er vel ikke den vi har arvet fra Henry Morton Stanley?