Stas og store ord

Det er behersket bukking, skraping og neiing, men det er der alt sammen. Ja vi elsker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Gud signe vår konge god» stemte stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer og embetsverk i, om ikke av full hals, så i hvert fall sånn at det ikke bare ble pinlig salmehumming. Et rituale som stortingets høytidelige åpning med kongen og kronprinsen i full mundur med dingel dangel av alle slag, komplett med den høyest hengende i kjede rundt halsen på Harald, avkrever en viss respekt. Og dronningen i verdig hatt og drakt. Hun som tidligere stortingspresident Jo Benkow ikke ville ha i sitt hus ved majestetens side, i misforstått dyrking av et imaginært blått blod. Akk ja.

Det er behersket bukking, skraping og neiing, men det er der alt sammen. Det handler om en markering av posisjonen til det folkevalgte organ i forfatningen der regjeringen er utøvende mens stortinget vedtar lover og bevilger pengene.En seremoni som også markerer at kongen er statens overhode, men bare det. Det tas ingen beslutninger mens han og familien befinner seg i huset. Kongen bukker for presidenten idet jobben er gjort og han har lest trontalen sånn måtelig og har hørt regjeringens yngste, fiskeriminister Helga Pedersen i særs lykkelige omstendigheter, lese regjeringens beretning. På nynorsk fordi Norge er tospråklig. Egentlig trespråklig, men samisk har ennå ikke fått sin plass i denne seremonien.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ved den høytidelige åpning er presidenten konge på haugen for én dag med både blomster og flagg på sitt bord som for anledningen er stilt opp midt på golvet. Derfra holdt Thorbjørn Jagland, i grønt slips for anledningen, sin tale. Ved åpningen av det 151 storting var den like interessant som trontalen og beretningen. Jagland benyttet anledningen til å gjenta at også i en politisk situasjon der regjeringen har et parlamentarisk flertall, har stortinget en viktig posisjon. Det er stortinget som sikrer at alle utenfor huset får anledning til å komme til orde overfor sine stortingsrepresentanter, i stortingets høringer og ved å demonstrere på plenen utenfor.I går morges utropte nemlig Jagland plenen foran Stortinget til en viktig politisk institusjon i det norske demokratiet. Der kommer folket til orde, sa presidenten og trakk på et vis en linje fra Arbeiderpartiets legendariske organisator, torgtaler og redaktør, Martin Tranmæl, og fram til i dag. Tranmæl holdt bare ut inne i stortingssalen i en valgperiode. Han trivdes mye bedre på plenen, og tok konsekvensen av det. Plenen er ikke til for sittende stortingsrepresentanter som i salen er en del av regjeringens flertall, understreker Jagland. Men Stortinget må bli bedre til å lytte.

Det var dagen for de store ord. I trontalen som Harald leser stående foran den gullforgylte stolen med utkrotinger og digert riksvåpen med økseløve på signalrød bunn, lovet regjeringen å bekjempe fattigdom i «mulighetenes land» der det skal skapes og deles i den rødgrønne ånd fra Soria Moria. Denne regjeringen skal gjøre Norge både til en fredsnasjon og til en miljønasjon sånn at FN kan fortsette å kåre kongeriket til et av verdens beste land å leve i, der det er arbeid til alle. Da hørte vi og Valla «inkluderende arbeidsliv». Men først kommer handlingsregelen.

Etter at kongen - Harald og ikke Elvis denne gangen - hadde forlatt bygningen, slapp den andre halvdelen av det årlige ritualet løs. Ute i vandrehallen står opposisjonen i kø foran mikrofonene for å fortelle velgerne at de for all del ikke må tro at noe av det som ble lest med pomp og prakt inne i salen, innebærer gode ting i vente for nasjonen. Tvert imot var det også i år og fra denne regjeringen, vissent, pinglete og alt for lite av alt.Eller som Lars Sponheim hadde forberedt seg på å utbasunere: «Maken til svak regjering. Den kan gjøre det like dårlig som i det året som er gått, eller bare litt bedre». Sponheimen lovet for sin del å gjøre sitt til at dette ikke får vare en dag lenger enn til «neste korsvei» som er valget i 2009.Det er bare å slutte seg til det gamle ord som stortingspresidenten avsluttet høytidelighetene med: «Gud bevare konge og fedreland.»Særlig det siste, vil nå jeg si.