Staten, det er Siv

Forleden krevde nestleder Siv Jensen i Fremskrittspartiet at staten ikke skal bli sittende med milliardfortjenesten på salget av Kreditkassen til MeritaNordbanken, men dele den ut til aksjonærene som fikk sine aksjer nullet da staten reddet banken under bankkrisen. Jensen sa at aksjonærene den gang ble utsatt for et ran.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kreditkassen kastet som kjent penger etter folk etter at Willoch-regjeringen opphevet reglene som inntil da hadde holdt bankene i tømme. Folk tok imot pengene, men betalte dem altfor sjelden tilbake. Til slutt måtte regjeringen bruke fellesskapets midler for å redde banken. Men for at disse pengene ikke skulle bli rene gaver til aksjonærene, ble aksjene nullet. Slik virker som kjent kapitalismen når noe blir overtatt etter en konkurs. Men nå vil altså Siv Jensen at fellesskapet skal oppheve kapitalismen og yte «erstatning» til de opprinnelige aksjonærene i stedet for etter hvert å bruke pengene til fellesskapsformål som skole, helse, infrastruktur og pensjonsforpliktelser. Siv Jensen er erklært motstander av staten, men bare når det passer. Andre ganger krever hun at staten skal rydde opp uansett kostnader.

  • Det er litt uklart hva hun mener med «staten». Ned gjennom historien har staten vært så mangt. Ludvig den fjortende sa at «staten, det er jeg», borgerne under den franske revolusjon sa at «staten, det er vi». I dag sier Siv Jensen at «staten, det er de». Den aktive stat som vi har hatt her i landet siden den andre verdenskrigen, sprang ut av et sammenbrudd i det frie marked. Krakket i 1929 som fulgte etter jobbetid og plyndringstokt gjennomført av store og små røverbaroner, la grunnlaget for sosialdemokratiets langvarige dominans. Planøkonomien ble brukt til å tøyle og styre det hemningsløse markedet. Så solid festet forestillingen om den gode stat seg at en regjering der Høyre deltok, fikk vedtatt at staten skulle påta seg ansvaret for alle innbyggernes pensjoner, og døpte den Folketrygden.
  • I 1973 importerte hundeguttfører Anders Lange så smått skatteopprøret til danske Mogens Glistrup. Lange var først og fremst en reaksjonær romantiker og tilhenger av en stat som begrenset seg til militærvesen, politi og domstoler, men som overlot til markedet å styre økonomien og ellers lot folk være i fred. Her vil Siv Jensen ha i pose og sekk. Hun er imot alt statlig, men lover bort store statlige pengebidrag til skolegang, omsorg og helse når hun drar på trålfiske etter velgere.
  • I Siv Jensens retorikk er skatt en form for offentlig veskenapping. Dersom hun kommer i regjering og har støtte i Stortinget, skal skattene reduseres slik at folk får beholde mer av sin inntekt. Men hun sier ikke at det også forutsetter at folk bruker disse pengene til å betale for det som staten i dag dekker.
  • I USA er det lange tradisjoner for at politikere driver valgkamp mot Washington. Kandidaten vil velges for å «rydde opp» i staten. I år er det George W. Bush fra Texas som markedsfører seg som outsideren. Han har en forgjenger i guvernørkollega Jimmy Carter fra Georgia som vant valget i 1976 som den rene og ubesudlede. I 1980 ble Carter overgått av Ronald Reagan. Han tilførte en ny dimensjon til kunsten å føre valgkamp mot den makta han ønsket å bli valgt til.
  • Carl I. Hagen har lært av Reagan og Siv Jensen har lært av Hagen. Gjennom 25 år har Hagen refset byråkrati, politikere, offentlige institusjoner, kort og godt «staten». Nå er han og hans parti størst på meningsmålingene med sitt budskap om at vi vanlige folk ikke er medlemmer, deltakere og bidragsytere til en stat som vil vårt felles beste, kort sagt: ikke er borgere. I stedet er vi kunder hos en hovedleverandør av skole, helse og alle typer infrastruktur. Hagen og Jensen har lyktes i å bryte båndet mellom staten og oss. I stedet er vi blitt til misfornøyde kunder som klager på prisen og som til høsten feier Siv inn i staten?