Staten er en dårlig eier

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AKER-SAKEN: For hver avisforside de siste ukene har det blitt mer og mer tydelig at statlig eierskap i Aker var en dårlig idé. Forhåpentligvis åpner dette for en viktigere innrømmelse: Staten bør ikke lenger være storaksjonær i norsk næringsliv.

Da regjeringen kjøpte seg opp i Aker i 2007 ble det bråk. Det viste seg at staten hadde betalt for mye. Daværende næringsminister Dag Terje Andersen hadde ikke brukt konsulenter utenfor regjeringsapparatet da han takket ja til en prislapp på 4,8 milliarder.

I dag har aksjeverdien sunket med 80 prosent. Med andre ord er 3,6 milliarder av skattebetalernes penger borte. Det er ikke bare en dårlig investering. Det er alt for mange sykepleiere, lærere og kilometer med vei som er spekulert bort.

Etter de siste ukers mediesirkus med anklager om korrupsjon, tvilsomme unnskyldningsbrev og trusler om søksmål, er det dessuten én ting som er sikkert – det hadde aldri vært noe problem hvis ikke staten hadde vært en av de største aksjonærene i Aker. Grunnen er ganske enkel: Når Røkke bedriver finansakrobatikk for Aker, er det skattebetalernes penger han gambler med.

Aker er ikke det eneste selskapet staten er storeier i. Samlet har staten eierinteresser i 80 selskaper, med mer enn 280.000 ansatte. Blant annet har staten betydelige eierandeler i SAS, Statoilhydro, DnB NOR, Cermaq, Kongsberg Gruppen, Telenor, Yara, Mesta og Statkraft. Det bør det nå bli slutt på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det første forvaltes skattebetalernes penger i dag med lav avkastning og høy risiko. Staten oppnår lavere avkastning enn om pengene hadde blitt plassert – risikofritt – i banken. Unntaket er selvsagt eierskap i oljeselskap, men finanskrisen har vist oss at aksjespekulasjon, uavhengig av bransje, er en risikosport.

For det andre står statlig eierskap i mange tilfeller i veien for næringslivets innovasjon og konkurranseevne. Staten fører en utbyttepolitikk som hvert år svekker norske arbeidsplasser. I stedet for å ta utbytte basert på selskapenes resultat og investeringsbehov, blir utbyttet vedtatt politisk som en del av statsbudsjettet. For eksempel kunne kraftunderskuddet i enkeltregioner vært unngått hvis Statnett hadde kunnet investere i nye nett i stedet for å betale utbytte til staten, mens Statkraft kunne investert mer i fornybar energi.

For det tredje betyr statens støtte til enkelte selskaper at andre selskaper må svi. Et illustrerende eksempel er SAS og Norwegian. I SAS’ tilfelle fulgte regjeringen selskapets råd og spyttet inn 800 millioner av skattebetalernes penger i februar, for å redde selskapet fra konkurs. Slike innskudd er med på å sikre arbeidsplasser i statseide SAS. Samtidig truer det mer lønnsomme arbeidsplasser hos konkurrenten Norwegian. I nedgangstider bør det ikke være statens oppgave å true lønnsomme, norske arbeidsplasser.

Vi kan likevel ikke selge oss ut på dagen. Et plutselig statlig nedsalg vil få uønskede konsekvenser for aksjekurser og økonomien generelt. Det jeg ønsker er at staten i løpet av få år faser ut sitt eierskap. En Høyre-regjering må jobbe for å halvere det statlige eierskapet i løpet av den neste stortingsperioden. SAS og Aker er blant de første selskapene som bør selges.