Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Staten, hvem er det?

«Staten, det er meg,» sa Ludvig 14. Har norske politikere noe å lære av ham?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LUDVIG 14.s utsagn «L'etat c'est moi» er et av historiens mest berømte, selv om det er høyst tvilsomt om han virkelig sa det slik. Uansett er det en tabloid kortversjon av forestillingen om enevoldskongens makt, et uttrykk for at statsmakten i Frankrike og i andre europeiske land under andre halvdel av 1600-tallet var samlet på én hånd.

Nå er statsmakten fragmentert og politikerne frustrert, leser vi i maktutredningens siste bind.

STATENS MAKTer nøye forbundet med framveksten av nasjonalstatene. Sentralstyringen har variert, både mellom de enkelte land, avhengig av politisk regime, og med ulike historiske perioder. Men statens makt og statens oppgaver har vokst nesten kontinuerlig fra Kristian 4., via Einar Gerhardsen til Kjell Magne Bondevik. Aldri har så mange vært ansatt i offentlig sektor i Norge som i dag, aldri tidligere har staten grepet dypere inn i våre liv, aldri har de oppgavene stat og kommune utfører på vegne av befolkningen vært dyrere enn nå. Men statsmakten har vært bygd opp og utøvd innenfor nasjonale grenser. Nasjonale politikere har utformet nasjonale lover og forholdt seg til landets borgere, deres plikter og deres rettigheter.

Når grensene mellom statene bygges ned, når overnasjonale organer får stadig større myndighet, når internasjonal rett danner rammer for nasjonal lovgivning, når økonomien blir grenseoverskridende og markedene globale, må det nødvendigvis endre forutsetningene for statens makt.

HITTIL HAR VI SETT få forandringer i vårt beslutningssystem som gjenspeiler denne virkeligheten. Vi har 16 departementer med fra 100 til 600 ansatte i hvert. Vi har 435 kommuner og 19 fylkeskommuner med et vell av lokalpolitikere. Vi har fylkesmenn og kontrollorganer. På Stortinget sitter 165 representanter som verken klarer å danne et flertall bak en regjering eller et budsjett. Vi har ikke lenger ett statsbærende parti, men flere mellomstore. Vi har mindretallsregjeringer som sitter utrygt, og som styrer innenfor trange rammer. Maktutrederne mener politikerne har bundet seg selv gjennom å vedta en handlingsregel for bruk av oljeformuen og strenge regler for hvordan statsbudsjettet kan vedtas i Stortinget. Pengepolitikken og rentefastsettelsen har de overlatt til Norges Bank. Og Norges Banks inflasjonsmål er nøye knyttet til våre handelspartneres.

PÅ TOPPEN sitter en regjering så nedlesset i arbeid og fastlagte rutiner at statsrådene villig gir uttrykk for sin frustrasjon til en av maktforskerne. Statsrådene bestemmer ikke over sin egen tid. De må sitte sammen som kollegium tre ganger i uka, og møte i Stortingets spørretime en gang i uka. De må forholde seg til den dagsordenen mediene setter, slik at de ikke får konsentrert seg om det de selv mener er viktig. De tuktes under de kjappe budskapers tyranni og lever vekselvis som helter og skurker i offentligheten.

MAN KAN SAKTENS spørre om vi trenger alt dette demokratiet når de styrende politikere gir uttrykk for en slik avmakt. Når velgernes politikerforakt og byråkratitretthet får næring av statsrådenes egne frustrasjoner, er det imidlertid fare på ferde. Da er det politiske system i ferd med å undergrave seg selv. Det siste bindet i maktutredningen er på mange måter et varsku om dette. Den påpeker at mange av de foreslåtte reformene er for enkle og lite gjennomtenkt, at det er mangel på helhet, langsiktighet og samordning i styringen.

Fra denne plassen i avisa har vi ofte etterlyst politikernes vilje til styring og makt. I det ligger et ønske om evne og vilje til å prioritere på vegne av den befolkning som har valgt dem. Vil de ha sterke finansinstitusjoner i Norge, må de sørge for at vi beholder dem her. Vil de ha en sterk industrisektor, må de forhindre at den sklir ut av landet for en billig penge. Vil de at nasjonal rett skal råde på enkelte områder, får de bruke sin mulighet til det. I en åpen, internasjonal økonomi er det viktigere enn noensinne at de folkevalgte bruker den makten de får av velgerne. Uten å ønske oss tilbake til Solkongens dager, vil vi gjerne høre dem si: staten, det er oss!

Hele Norges coronakart