Staten og kirken

Russlands patriark Aleksej ll ble begravet i går. Hans etterfølger vil fortsette arbeidet med å gjøre kirken til en selvfølgelig del av staten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Patriarkens sjel ble fulgt av en hærskare av engler på sin vei til evig hvile, skal man tro resiteringen fra dødsmessen i den vakre og gjenoppståtte Kristus Frelserens katedral i Moskva sentrum. Det var en av det moderne Russlands nasjonsbyggere som ble stedt til hvile i går. Aleksej II var patriark fra 1990, og styrte kirken med fast, men fleksibel hånd da Sovjetunionen gikk i oppløsning, bandittøkonomien regjerte, og staten og kirken fant felles trøst i et stadig sterkere Russland under Vladimir Putin.

Til stede var patriarken av Konstantinopel, den opprinnelige ortodokse kirken, og overhodet for den ortodokse georgiske kirken. Til stede var også president Dmitrij Medvedev og statsminister Vladimir Putin. De, og resten av den russiske politiske eliten, korset seg og bøyde hodet mens metropolitt Kirill ledet dødsmessen.

Alt dette er viktig i det moderne Russland. Den georgiske tilstedeværelsen, fordi det er gjennom kirkene Russland og Georgia har det lille som er av kontakt etter krigen i august. Medvedevs og Putins tilstedeværelse var viktig fordi den understreker kirkens forhold til staten i det moderne Russland. Og det forholdet er i utgangspunktet basert på en enkel formel, nemlig den at staten søker legitimitet i kirken, mens kirken søker legitimitet i det den håper blir en stadig sterkere stat.

I det stadig mer mangenasjonale Europa – og særlig i Norge, som holder seg med en statskirke – foregår det et arbeid for å løsne på båndene mellom staten og det dominerende trossamfunn. I det tradisjonelt mangenasjonale Russland, som er befolket av rundt 20 prosent muslimer, og der etniske russere bare er litt over 50 prosent av befolkningen, så går utviklingen i motsatt retning. Den uuttalte kontrakten mellom daværende president Putin og Aleksej ll er at kirken er en viktig del av det nasjonale prosjektet det er å gjøre Russland sterkest mulig. Åndelig ja, men ikke minst økonomisk, politisk og militært.

Men det bør gjøres uten at kirken utfordrer statens autoritet. Det er to retninger i den russiske kirken, sier folk som kjenner den. Kirkehistorisk er ikke dette noen stor nyhet, for den ene retningen er den som vil ha et samarbeid med det sekulære samfunn og med staten. Mens den andre vil være uavhengig, i en russisk kontekst betyr det å utfordre staten, ved å stille religiøse krav til det politiske lederskapet.

Analytikere her er ikke i tvil om at det er den første gruppa som vil seire, og at den neste patriarken vil ha Alekseji IIs tilnærming til disse spørsmålene. Imens passer en hærskare av engler på den gamle patriarkens sjel under denne vakre dødsmessen fra en annen tid og et ganske annet sted enn det sekulære, vestlige Europa. Det kan tjene som et bilde på det faktum at både kirken og staten i våre to systemer går i motsatt retning.