Staten og universitetene

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Regjeringen har besluttet at den ikke vil foreslå endringer i universitetenes og høyskolenes tilknytning til staten. Den stiftelsesmodellen som flertallet i Ryssdal-utvalget mente ville være den ideelle, ble avvist av et nesten enstemmig universitets- og høyskolefellesskap. Og da det også var klart at regjeringspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti ikke sluttet opp om flertallsforslaget, hadde ikke utdanningsminister Kristin Clemet noe valg.

Vi er overbevist om at det er den eneste riktige løsningen. En god grunn til det er at universitets- og høyskolesektoren er midt oppe i en av de største reformene på det faglige planet siden begynnelsen av 1900-tallet, nemlig den såkalte kvalitetsreformen. Det er hevet over tvil at de ansatte har lagt bredsiden og all sin lojalitet til for at denne reformen skal gjennomføres til beste for studentene og samfunnet. Vi mener fortsatt at reformen ikke betyr en styrking av norsk akademisk utdanning og forskning, men det er i hvert fall meningsløst å antyde at institusjonene har sabotert den. Men en ny runde med organisasjonsmessige omkalfatringer ville ha gått utover både denne reformen og den forsknings- og undervisningsaktiviteten som institusjonene er pålagt.

For det andre kan vi ikke se at det er noe tvingende behov for endring i tilknytningsformen for universitetene og høyskolene, og ønsket er da heller ikke kommet fra sektoren selv. Mange av reformene er byråkratidrevet. Men forskning og høyere utdanning må i vårt land i overskuelig framtid finansieres over statsbudsjettet, og det er rimelig at det kommer til uttrykk også når det gjelder tilknytningsform. Overordnede styringsinteresser tilsier at statens ansvar for institusjonene er tydelig.

Vi vil anbefale statsråden å slå seg til ro med den beslutning hun og regjeringen nå har fattet. Derfor bør hun også unnlate å prøve seg med en omgående bevegelse, slik hun antyder i en kronikk i Aftenposten i går. Når vi ser bort fra de private institusjonene, trenger vi ikke et mangfold av tilknytningsformer for universitetene og høyskolene.