Staten som alle tings mor

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er krise i det hvite marmorpalasset i Bjørvika. Operaens organiserte venner og publikum klager høylytt over at repertoaret er redusert til svisker og rensket for utfordrende kvalitet. Ledelsen skylder på uforutsette kostnader, bl.a. når det gjelder renhold. Begge ser med håp i blikket mot kulturminister Trond Giske. Han må da ha noen penger i bakhånd? Statsråden er imidlertid mer snusfornuftig enn en samvirkelagsbestyrer og like original. Giske legger ansiktet i alvorlige folder og oppfordrer operaen til å tenke nytt. Hva han mener med det? Jo, at operaen midt i finanskrisa må øke sponsorinntektene fra næringslivet. Dessuten bør de vurdere å ta inngangspenger fra turister og bli flinkere til å selge suvenirer.

Dette er mer enn patetisk. Både klagen og statsrådens svar er uttrykk for et misforstått syn på statens rolle og grensedragningen mellom det offentlige og det private. Selvfølgelig er det riktig av Giske å fortelle operaledelsen at den får holde sine budsjetter. Samtidig blir det merkelig når statsråden også opptrer i rollen som bedriftsrådgiver, og med en fantasi og presisjon som gjerne kjennetegner konsulentbransjen. Trond Giske viser på nytt sin trang til detaljstyring der han som statsråd bør holde fingrene fra fatet. Oftere enn i dag bør en politisk markering være å påvise hvor grensen for statens rolle og økonomi går.

Rett skal være rett. Det hersker en forvirring om denne grensegangen i store deler av samfunnet. Helsevesenet er helt ute av styring økonomisk, og mange politikere heier fram leger og ledere som forakter budsjettdisiplin. Landets politifolk har fått det for seg at de kan ta beskyttelsespenger, altså la kriminaliteten florere inntil staten blar opp store sedler utenom tariffoppgjørene. Det har selvfølgelig avlet liknende krav innenfor fengselssektoren. Slik vil det fortsette fordi vi uten motforestillinger har gått fra forvaltningsstaten til forretningsstaten.