Statens blåruss

Ideologisk fungerer denne sosialdemokratiske babyen av en arbeidsgiverorganisasjon som en markedsliberalistisk aktør.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVA HAR Knut Grøholt (han i Vinmonopolet) til felles med John G. Bernander (han i NRK), med Einar Enger (han i NSB) med Kaare Frydenberg (han i Posten) med Paul Hellandsvik (han i Helse Midt-Norge), med Gunn Ovesen (hun i Innovasjon Norge) med Reidar Nordby (han i Norsk Tipping), men ikke lenger med Jon Fredrik Baksaas (han i Telenor)?

De er alle relativt kjente konsernledere, med svært mange i sitt brød. De har alle millioninntekter og godt betalte styreverv i tillegg til sine funksjoner som toppsjefer i tidligere statlige forvaltningsbedrifter, som nå er omdannet til aksjeselskaper eller foretak. Ingen av dem likner på tidligere tiders nøkternt gasjerte statsbyråkrater.

DET VIKTIGSTE fellestrekket er at de inngår i et nærmest hemmelig nettverk: arbeidsgiverforeningen NAVO. Den har rukket å bli 12 år uten å bli særlig kjær eller kjent. Enda den opptrer like profesjonelt som NHO, som iscenesetter av store, påkostede møter. Enda den har medlemsbedrifter med 164 000 ansatte til sammen, flere enn det staten, representert ved statens personaldirektør, har i sitt brød. Grøholt var styreleder i NAVO inntil tirsdag ettermiddag. Da overlot han plassen til NSBs konsernsjef Einar Enger. De andre, nevnt innledningsvis, ble valgt inn i NAVOs styre sammen med Anne Kverneland Bergsnes fra Helse Bergen og Lisbeth Dyrberg fra Studentsamskipnaden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HVOR HEMMELIG og oversett denne forsamlingen enn er i offentligheten, så er den en viktig politisk aktør. Der statens embetsmenn var lavmælte, lydige, lojale Humphreys, som tjente sine sjefer (politikerne), sitt segment og sin stand, er NAVO en aktiv, ubeskjeden pådriver, med bestemte økonomiske interesser. Organisasjonen skal jobbe for best mulig rammevilkår for sine eiere. Den skal drive lobbying blant politikere i store og viktige spørsmål som pensjonsreform og arbeidsmiljølov. Styrets medlemmer legger ikke skjul på at de vil ha de billigste pensjonsordninger, («vi må få fram en erkjennelse av at pensjon er utsatt lønn»). De ønsker lavest mulig sykefravær («det er ingen grunn til å tro at sykelønnsordningen er fredet til evig tid»). De vil ha billigst mulig skiftordninger («NAVO arbeider aktivt politisk for at tredelt turnus ikke skulle sidestilles med helkontinuerlig skift»). Og en mest mulig fleksibel arbeidsstokk («arbeidsmiljøloven er ikke god nok i forhold til våre behov»).

NETTVERKET av moderne nye konsernsjefer lyder som om de var fra NHO. De tenker, og skal tenke, bedriftsøkonomisk. Det er selve poenget. Det har alle regjeringer siden 1993 bidratt til. De skal levere best mulig varer for minst mulig pris. De skal drive sunt, effektivt. De må være konkurransedyktige og har lært seg å tenke som alle andre som skal overleve i jungelen.

DE SOM frekventerer generalforsamlinger i store, private konserner, er vant med denne kulturen. Ledelsen står eller sitter på en opplyst scene. De har lyskastere i ansiktet og ser ikke sine medlemmer, som sitter i mørket som publikum under en teateroppsetning. Det er ikke så farlig siden ledelsen i slike kulturer sjelden blir motsagt. Generalforsamlingene skiller seg fra landsmøtene i politiske partier og organisasjoner. Der sitter ledelsen og møtedirigenter riktignok opphøyet, men medlemmene sitter i en sal hvor det er lett å bevege seg, lett å ta ordet, lett å komme med motforslag og hvor én mann har én stemme. På generalforsamlingen i NAVO ble det knapt ytret et ord fra de menige. «Har noen innvendinger mot at vi øker styrehonoraret til NAVOs leder fra 80 000 kroner til 100 000 kroner?» Det hadde ingen i salen. «Hvor mange stemmer for at vi skal utvide styret til ni medlemmer for å sikre 40 prosents kvinneandel?» Det ville bare 43 av 415 der i mørket.

IDEOLOGISK fungerer denne sosialdemokratiske babyen av en arbeidsgiverorganisasjon som en markedsliberalistisk aktør. Den arbeider kontinuerlig med å frigjøre seg fra gamle statlige bindinger. Erna vil nikke mer engasjert til styremedlemmenes innlegg enn Jens Stoltenberg. Hun vil glede seg atskillig mer over publikasjonen «Individuell lønn» enn Gerd-Liv Valla. Så mens de aller fleste forbrukere nyter godt av resultatene foreningen og dens medlemsbedrifter skaper, er det et spørsmål om den rød-grønne alliansen gjør det.