Statens nye pekefinger

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

• En gang for ikke så lenge siden var sykefravær, sosialstønad og uføretrygd selvfølgelige rettigheter for den som i kortere eller lengre tid fikk svekket helse. Fremdeles omtaler vi slike ordninger som rettigheter, men med mindre overbevisning. Maktforholdet mellom klienten og det offentlige gjenspeiler den underliggende sannheten: Dette handler ikke lenger om rettighet, men om lønnsomhet. Et eksempel på det er regjeringens forslag om å innføre såkalte velferdskontrakter, eller kvalifiseringsprogram som man nå er nøye med å kalle det. Ordningen innebærer at sosialklienter inngår en gjensidig forpliktende avtale med sosialkontoret som gjør at man får tilleggsytelser. Formålet er å få klienten inn i arbeidslivet.

• Advokatforeningens leder Anders Ryssdal påpekte i sin årstale at en slik ordning ikke oppfyller grunnvilkåret til avtaleinngåelse. Avtalefrihet forutsetter jevnbyrdighet eller som et minimum at partene kan gå hver sin vei hvis man ikke blir enige. Noen slik mulighet har ikke en sosialklient som er helt avhengig av ytelser fra sosialkontoret eller Arbeids- og velferdsordningen (NAV). I virkeligheten handler dette egentlig om vedtak, men de kamufleres som avtaler. Formålet er utmerket og det er strålende om mange får tilbud som gjør at de utvikler kunnskap og evner som kvalifiserer dem for arbeidslivet. Men å pakke dette inn i falsk frivillighet, er ikke veien å gå.

• Også på andre områder er statens nye pekefinger lett å få øye på. I det nye kontrollregimet for sykemeldinger skal det innen seks uker foreligge en oppfølgingsplan som den sykmeldte skal oversende NAV. Det er videre innført hovedregel om aktivitetsplikt innen åtte uker og obligatorisk dialogmøte på arbeidsplassen innen 12 uker. Innen seks måneder er det krav om nytt dialogmøte i regi av NAV med pasient, arbeidstaker, arbeidsgiver og lege. I en kronikk i Dagbladet i går kalte professor i sosialmedisin, Per Fugelli, dette for arbeidsmaslinja. Vi tror professoren har et poeng.

• Det vi ser konturene av er en ny type fundamentalisme hvor den strenge oppfølgingen av syke kan utvikle seg til en krenkelse. Spørsmålet blir da: Ønsker vi virkelig å erstatte rettigheter med moralisme og formynderi?