Statistikk som gapestokk

En knusktørr rapport, med tall og statistikk over fjorårets lønnsvekst, bekrefter våre verste antakelser, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nå foreligger fasiten om hva som skjedde på lønnsområdet i kriseåret 2008. Den brutale sannhet kan leses i en foreløpig rapport fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Og ganske riktig var det administrerende direktører som forsynte seg grovest mens det ennå var noe å forsyne seg av. Og selv om de arbeidsflittige maur i privat og offentlig sektor fikk det som kalles en god lønnsvekst, så var det svært moderat sammenliknet med topplederne. Toppsjefene i finansnæringen, altså den næringen som internasjonalt bidro til at verden nå er inne i den dypeste krisa siden annen verdenskrig, bevilget seg svimlende 28,6 prosent i lønnsvekst og bonuser. Kan de av dere som leser dette, og som husker å ha fått en liknende lønnsøkning på ett år, rekke hånda i været? Lærerne, som i fjor var løftet fram som satsingsgruppe nummer én av statsminister, NHO og kommunale skoleeiere, kan i hvert fall ikke gjøre det. De fikk mindre enn gjennomsnittet i kommunene. Heller ikke arbeiderne i industribedriftene, som hadde et godt år i fjor, nådde opp til gjennomsnittet. De var blant gruppene som fikk minst i fjor, og de er definitivt den gruppa som ligger an til å få minst i år. Takken mange av dem får etter lang og vedvarende moderasjon av hensyn til bedriftens lønnsomhet og konkurranseevne er et brev med varsel om oppsigelse. Noe så hjerteskjærende vil ikke lærere, politifolk og sykepleiere oppleve.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Like fullt er disse gruppene på krigsstien og vil ha lønnsløft som monner etter mange års «etterslep». Politiets Fellesforbund har aksjonert for høyere lønn siden tidlig høst. Sykepleierne startet en offensiv nå, væpnet med Likelønnskommisjonens forslag om særskilte løft for kvinnedominerte yrkesgrupper. I reportasjer og annonser ser vi sykepleierne avbildet med en maskarabart, som symboliserer det ekstra kjønnsutjevnende lønnstillegget de og Likelønnskommisjonen mener de fortjener. Og lærerne vil utvilsomt bruke tallene fra Det tekniske beregningsutvalget. De brøt meklingen seint i fjor vår, som vi husker, med påstander om at de hadde fått mindre enn andre grupper, nettopp i det året de på forhånd var utropt til lønnsvinnere.

Til tross for at det for disse gruppene er relativt stor grad av jobbsikkerhet, og at kutt i både boliglåns- og studielånsrente bidrar til en mye romsligere økonomi, så er det oppmagasinert harme over alltid å komme sist til bordet. I gode tider må politikerne holde igjen både bevilgninger og lønninger til grupper i offentlig sektor for ikke å overopphete økonomien. I dårlige tider mumles det om «frontfagmodellen» som innebærer at det er konkurranseutsatt industri som setter taket for hvor høye lønnstillegg alle andre grupper skal få. Bryter man denne modellen, blir offentlig sektor lønnsledende. Og det skal man ikke ha noe av. Dermed passer det aldri, egentlig, for velferdsstatens soldater å få det vi egentlig mener de bør ha.

Tilsvarende ser det ut til at det alltid passer for ledere å få litt ekstra. De får lønnsøkninger og bonuser andre bare kan drømme om enten det går godt eller dårlig for bedriften. Enten de bidrar til krise eller ikke. Enten de blir reddet av staten eller ikke. Nå har riktignok et knippe banksjefer erklært lønnsfrys i 2009. Denne selvpåførte moderasjonen skyldes at de mest kjente av dem sitter med hodet i gapestokken og dermed har blitt påført elementer av det andre ville kalle selvinnsikt. Hvis de også i år skulle duret i vei på samme måte, ville folk flest i tillegg til å fraskrive dem god samfunnsmoral også fraskrevet dem alminnelig forstand.

I dag vedtar LOs representantskap generelle krav og retningslinjer for årets lønnsoppgjør. Det blir moderat, som vanlig. LO er en ansvarlig organisasjon, som spiller på lag med arbeidsgivere og myndigheter. Og når sjefen i industriorganisasjonen Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, sier at det ikke er rom for lønnstillegg utover det som ligger i det såkalte overhenget og den forventede glidningen, så kan vi være nokså sikre på at hans motpart, Arve Bakke i Fellesforbundet, er enig med ham. Med andre ord: nulloppgjør.

Men selv om det ikke blir gitt en eneste krone i sentrale tillegg i år, vil det likevel bli reallønnsøkning. Beregningsutvalget, som består av toppsjef Øystein Olsen i Statistisk sentralbyrå og alle sjefstallknuserne i de store organisasjonene, spår nemlig at prisstigningen i år blir på 2 prosent. Det har de aller fleste fått før forhandlingene starter. Men etter røyksignalene å dømme, blir det krigsliknende tilstander i stat og kommune på forsommeren. For der skal også landets beste pensjonsordninger barberes. Og det skjer ikke uten sverdslag.