Statro og Hydoil?

Statoils direktør Harald Norvik har stukket hodet fram og bedt om en debatt om eierskapet i Statoil, men holder tett med hva han selv foretrekker. Tidligere industriminister Finn Lied, som er en av Statoils fedre, mener at direktøren burde holdt munn. Fra et annet horn på veggen ser tidligere statsminister Kåre Willoch sitt snitt til å gjenta sin personlige versjon av Statoils historie der det ikke ble orden før Willoch selv grep inn i 1984.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Selv om denne historieskrivingen drives av trangen til å framheve egen fortreffelighet, er det mulig at Willochs konkluderende spådom blir riktig. Willoch ser for seg at Statoil om noen år blir et Hydro II, altså et børsnotert aksjeselskap der staten eier minst 51 prosent. Og han mer enn antyder at staten bør bruke sin mulighet til å bestemme hvilke oljeselskap som i framtida skal forvalte Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). SDØE er den tidligere statsministerens ektefødte barn båret til dåps i 1984-kompromisset.

  • Nå er det ikke ofte man går ustraffet eller uimotsagt videre på et Willoch-resonnement, men rimelig tolket ser han for seg at «nye» Statoil og Hydro deler på forvaltningen av SDØE slik at «nye» Statoil får tilført fleksibilitet, posisjoneringsmuligheter, aktive eiere og økt tilgang til risikokapital, mens Hydro blir tilført størrelse og derved markedsmakt. Staten vil nyte godt av at de to selskapene konkurrerer om å drive effektivt og forvalte fellesformuen best, samtidig som den nasjonale kontrollen er godt sikret gjennom aksjemajoriteten i begge selskaper i kombinasjon med et modernisert direkte eierskap i SDØE.
  • Harald Norvik ønsker seg kanskje et slikt oljepolitisk kompromiss med bred politisk støtte, slik som i 1972 og etter hvert også i 1984. Påvirket av olje-amerikansk beskriver han i Statoils pressemelding sin ønskedrøm som en «vinn-vinn løsning», men unnlater å si konkret hva han legger i dette. Det gjør han også når han legger sine tanker fram for skeptiske politikere i Arbeiderpartiet. Antakelig vil han holde fast på sin bevisste uklarhet også når han møter de andre partiene på Stortinget etter tur.
  • Direktøren har tatt en personlig sjanse med sitt utspill. Dersom eierne avviser debatten han har bedt om, blir han neppe sittende lenge i direktørstolen. Men Norvik er ingen solospiller, og i selskapets pressemelding står det at «Statoils styre og ledelse mener at tiden er moden for en gjennomgang av Statoils eierstruktur og av statens rolle som direkte økonomisk aktør på norsk sokkel». Det er gode grunner til å tro at dette er en av de mer finformulerte og gjennomarbeidede setninger som er sendt ut i offentligheten. Den handler bokstavelig talt om milliarder.
  • Norvik beskriver de beslutningene som politikerne tok både i 1972 da Stortinget enstemmig opprettet Statoil, og i 1984 da et stort flertall bremset veksten i selskapet og skilte eierdeler ut i SDØE, som framsynte og gode både for selskap og nasjon. Årsaken til at Statoils styre og ledelse nå reiser spørsmålet om eierstrukturen, er at rammebetingelsene for oljevirksomheten har endret seg, muligens både grunnleggende og varig.
  • Statoil regner med at prisen på olje vil holde seg relativt lav i årene som kommer, slik prognosen er også for en rekke andre råvarer. Sluttbrukeren, enten det er industri eller forbruker, spør etter fortsatt billig energi til lys, varme og transport, uansett energibærer. Det blir stadig tøffere å være en konkurransedyktig leverandør i et marked med overskudd av både olje og tilgjengelig gass. Nylig førte den lave oljeprisen til at British Petroleum slo seg sammen med Amoco, som igjen trolig utløste sammenslåingen av Exxon og Mobil til en gigant som nærmer seg John D. Rockefellers Standard Oil.
  • For de fleste av oss høres det ut som vanlig direktør-mumbo-jumbo når Norvik skriver om «en ny og hardere internasjonal konkurransesituasjon». Men det ville være for dumt dersom vi om 25 år ser tilbake på 1999 som året da vi som nasjon var mindre årvåkne og forutseende enn i 1972 og 1984, til tross for at direktøren sa ifra, om enn i dulgte vendinger.