Statskirkens seigpining

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er påskeaften og noen få vil sikkert gjøre sitt beste for å fylle kirkebenkene. Prekenen vil bli holdt av en statsansatt prest i en bygning eid og drevet av staten. Kort sagt: det meste er som det har vært siden reformasjonen da den verdslige statsmakten erobret kontroll med kirken. Det ser ikke ut til at det gjør noen forskjell om kirkefyrsten heter Kristian 3. (som tvang gjennom reformasjonen), eller Trond Giske. Kirken med sine rikdommer og åndelige makt er et fristende politisk bytte.

Trond Giske har lovet at regjeringen over påske vil legge fram en stortingsmelding om forholdet stat/kirke. Den meldingen har vi ikke store forhåpninger til. Regjeringspartiene er dypt splittet i spørsmålet: Senterpartiet vil beholde dagens ordning, SV vil avskaffe statskirken, mens Arbeiderpartiet leter etter et kompromiss som sikrer en viss politisk kontroll med kristenlivet. Trond Giske har varslet at det ikke vil bli noen enkel og entydig konklusjon i stortingsmeldingen. Alt tyder på at seigpiningen rundt kirkens framtid vil fortsette.

En ny kirkeordning, nesten uansett utforming, vil kreve store endringer i grunnloven. Med en halvkokt stortingsmelding som utgangspunkt for det videre arbeidet, går det derfor mot utsettelse i saken. Det passer regjeringen utmerket. I denne saken er dens flertall på Stortinget null verdt fordi synspunktene spriker så sterkt. Statskirkens framtid vil derfor fortsette å skli sidelengs, før saken mest sannsynlig finner sin løsning i et kompromiss som opprettholder bånd mellom kirken og staten.

Det vil være en ulykkelig løsning. En barbert og frisert ordning med statskirke vil bare være en utsettelse av et spørsmål som det haster med å løse. Uansett hva den statsvennlige delen av kirken hevder, er det i framtida ingen plass for en privilegert menighet i statsstyret. Et flerkulturelt samfunn kan bare lykkes hvis alle tros- og livssyn har lik status og like rettigheter.