Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Statsminister Jens Stoltenberg tar ansvaret. Han blir sittende

Da må forbedringene komme raskt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

22.juli kommisjonen har skrevet 481 sider på et særdeles klart og tydelig språk. Den har pekt på hva som ikke var godt nok da terroreren inntraff. Det var mye. Den peker på hva som gikk galt mens alle prøvde å gjøre sitt beste. Det var ikke lite.

Det sto ikke på viljen. Det sto på kompetansen. Det sto på opplæringen. Det sto på evnen til å trekke lærdom av øvelse. Det sto på utstyr og kommunikasjon. Det sto på evnen til å følge eksisterende planer og instrukser.

Bomben i regjeringskvartalet ble parkert rett inn til huset fordi Grubbegata var åpen, årevis etter at den burde vært stengt. Når den var likevle var åpen fantes ikke et tilfredstillende alternativt vaktsystem. Årsaken til at ingen ting ble gjort ligger i ansvarspulverisering mellom dpeartementer, manglende informasjon innad i departementer. For liten evne til å erkjenne risiko, For dårlig handlingskraft.

Men hvem hadde hvor mye ansvar for at det gikk galt? Hvor stor del av ansvaret hadde hvert departement, hver etat for den dårlige beredskapen, de manglende tiltakene? Jo vanskeligere det er å svare på slike spørsmål, dess større er risikoen for ansvarspulverisering. Når planer er vedtatt, er det en kultursvikt. Jo mer gjennomgripende noe svikter, dess høyere opp i systemet er det rimelig å hevde at ansvaret befinner seg,

Terrorangrepet den 22. juli var den hundreårsbølgen beredskap og sikkerhetssystemer skal være forberedt på. Men det er vanskelig å ta den bølgen på alvor når været er pent og sola skinner. Her sto diket åpent. Det var bare å kjøre inn Grubbegata.

På sin pressekonferanse sa Jens Stoltenberg seg enig i kommisjonens klare, vonde konklusjoner:  Angrepet på regjeringskvartalet kunne vært forhindret.  Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. Gjerningsmannen kunne vært stanset tidligere. Det er klar tale. Men da støtter han indirekte også premissene for konklusjonen: At dette skyldes ansvarspulverisering, handlingslammelse, sviktende beredskap, en uheldig kultur. Dette intraff ikke den 22. juli. Svakheten var der før terroristen kjøpte sine bomber og våpen. De var der etter at regjeringen har styrt departementene og etatene i seks år.

I alle samfunn er det til enhver tid mye som ikke er godt nok. Vi kjenner til det på individplan. Hver dag risikerer de fleste av oss å sitte igjen med en del at et ansvar for en ulykke. En usikret stige, dårlige bremser, en manglende flytevest. Det går stort sett bra, vi er som oftest heldige.  Men den dagen det ikke går bra i et samfunn blir svakhetene synlige. Og svakheten er oftest i sprekkene: mellom folk, mellom departementer, mellom planer. Den store utfordringen er å sikre de sprekkene før katastrofen har dokumentert at det var nødvendig.

Det er en utfordring at vi i vår kultur har en innebygget optimisme. Det vil helst gå bra. Det er ikke så farlig. Det skjer ikke her. Helt til det gjør det.

Men hvorfor har vår politietat ett foreldet og dårlig fungerende IKT og kommunikasjonssystem, når ambulanser og helsevesenet har ett bedre? Når kollegene i våre naboland har noe bedre? Hvorfor sikres ikke Grubbegata hvis man faktisk mener det er mer enn femti prosent sjanse for et forsøk på terror i Norge? Eier du en bolig venter du ikke med å kjøpe brannforsikring til neste år en gang. Å erkjenne risiko er å planlegge for det usannsynlige.

Jens Stoltenberg tar ansvar. Det gjør han ved å love oss at han og hans regjering skal ta tak i svakhetene, forbedre systemene, tette hullene i beredskapen. Han skal bli i jobben for å få den gjort. Dersom noen under ham da må gå, må de bli bedt om å fratre ikke for å rituelt markere ansvar, men fordi mer kompetente mennesker bør ta over.

Første side i 22. juli kommisjonens rapport er et "In memoriam". Der står navnenen til hver eneste av dem de nærmeste mistet i terroren. I minne om dem  må våre institusjoner og systemer må bli bedre. Raskt og målbart. Ingen kan stoppe terrorisme. Men nå vet vi at færre kan bli offer for den. 

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media