Statsminister og mor

Ikke noe annet kapittel i Gro Harlem Brundtlands andre memoarbok er skrevet med slik nerve og slikt engasjement som kapitlet om sønnen Jørgens sykdom og død, og om familiens møte med norsk psykiatri. Men deler av Gros kritikk av psykiatrien er vanskelig å ta stilling til. For det er en mor i sorg som skriver.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hun skriver det selv: «Å miste et barn. Jeg tror det er det verste en mor kan oppleve.» Og Gro mistet et barn på den verst tenkelige måte, ved at han tok sitt eget liv. Da temaet første gang kom opp under gårsdagens lansering av hennes andre memoarbok, skiftet Gros stemme styrke og toneleie. Hun ble lavmælt og spakere. Men da jeg ba henne kommentere at sønnens behandlere ikke kan forsvare seg mot kritikken hun retter mot dem, var den offensive og selvsikre Gro tilbake. Det spørsmålet var hun forberedt på.

  • - Hvis en ikke skal kunne fortelle hva slags situasjon en mor og en far står oppe i, hvordan skal man da få i stand en debatt? spurte Gro og viste fram en amerikansk bok der forfatteren også navngir psykiateren som blir kritiserert.
  • Og Jørgens mor og Norges tidligere statsminister bidrar med sin bok fortjenstfullt til større åpenhet og økt oppmerksomhet rundt selvmord og psykiske lidelser. Det rører og opprører å lese om hennes egen og familiens fortvilelse da de skjønte at Jørgen var alvorlig syk, og om deres bunnløse sorg da han døde. Om deres frustrasjon over at Jørgen lenge var uten en diagnose og fikk liten hjelp den første tida han var syk. Om deres rådløshet i forhold til hvordan ulike situasjoner burde takles og deres sinne over informasjon de ikke fikk. Og om deres utrygghet da Arne Olav Brundtland ble skjøvet ut av behandlingen av den 25 år gamle sønnen.
  • Slik er Gros beretning om Jørgen et viktig dokument. Den gir et bilde av hva mange pårørende til psykiatriske pasienter opplever. En av psykiatriens viktigste svakheter er nettopp at den ikke har ressurser og evne til å gi unge pasienter en grundig behandling første gang de blir syke. For da er sjansen for å bli frisk, eller bedre, langt større enn seinere i sykdomsløpet. Og psykiatriens fagfolk erkjenner at de ikke er flinke nok til å samarbeide med pasientenes pårørende og bruke dem som en ressurs.
  • Men en mors personlige beretning vil naturlig nok aldri kunne yte behandlingsapparatet full rettferdighet. For en mor vil feste seg ved forhold som muligens, men ikke sikkert, kunne ført til at barnet fortsatt var i live. Hun vil lete etter forklaringer som kanskje ikke finnes. Og hun vil lett glemme at i behandling av unge voksne må det trekkes vanskelige grenser for mors og fars involvering. En mor må plassere brikkene i sitt bilde på en måte som gjør det mulig for henne å leve videre. Slik er Gros omtale av den behandlingen psykiatrien ga sønnen Jørgen dypt menneskelig. Kanskje er det derfor Vindern psykiatriske klinikk ikke tar til motmæle. I denne sammenheng er Gro for dem en mor.
  • Men for psykiatrien har hun vært helsevesenets øverste sjef i ti år. Det er underlig når medisineren Gro på gårsdagens pressekonferanse sier at hun «til sin store overraskelse oppdaget at situasjonen i psykiatrien var dårligere enn hun hadde trodd» da hun kom tilbake som statsminister i 1986. Og det er lite tillitvekkende når hun unnskylder sine regjeringers dårlige innsats overfor psykiatrien med at det var vanskelig «å legge meg over helseministerene».
  • Nedbyggingen av institusjonene, personell- og pengemangel og laber innsats fra kommunenes side var dokumentert og et politisk tema mange ganger mens Gro var statsminister. Hennes personlige erfaring trengtes ikke som argument. Var det virkelig slik at Tove Strand Gerhardsen, Tove Veierød og Werner Christie ikke ba om mer penger og høyere prioritering til psykiatrien enn det de fikk? Og at Gudmund Hernes kunne ha lovet penger og lagt konkrete planer i sin psykiatrimelding, dersom han bare hadde foreslått dette i regjeringen?
  • Hvis Gros framstilling er riktig, levner hun ikke sine helseministere mye ære.