Statsråd for systemet

Regjeringen sysselsetter i det minste Carl I. Hagen, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Olje- og energidepartementet (OED) var påfallende imøtekommende da nyheten om Eli Arnstads konsulentoppdrag smalt over førstesida i Dagens Næringsliv i forrige uke. Tre uker etter at Arnstad frivillig hadde trukket seg som toppsjef i det statlige energiforetaket Enova etter anklager om mobbing og mens påstandene fortsatt var under gransking, ble hun hyrt inn av OED på konsulentbasis og fikk bortimot en halv million i lønn. Vennetjeneste og fallskjerm, var bare to pene ord opposisjonen brukte om oppdraget, som departementet ikke la ut på anbud.

Men opposisjonen rakk nesten ikke å bli sjokkert og si ordet høring før innrømmelsen om fire lovbrudd ble sendt ut som pressemelding. Hvis det skulle være noen tvil, gikk statssekretær Liv Monica Bargem Stubholt selvpiskingsrunden i alle kanaler på vegne av statsråden. Åslaug Haga tok seg også tid innimellom til å legge seg litt flat og si at hun påtok seg det fulle og hele ansvar.

Det siste er overflødig informasjon. Alle vet at det er statsrådens ansvar. Stortinget kjenner bare statsråden, som det heter. Men det hørtes veldig ordentlig ut å si det høyt. Dessuten er det politisk kode for at, egentlig har jeg ikke gjort noe feil, men det er min forbaska plikt å ta ansvaret når mitt embetsverk gjør det. Tidligere statsråder har brent seg kraftig på å forsøke å legge skylda på embetsverket og en rutinert politiker som Haga gjør ikke den tabben. Ikke rett ut.

Opposisjonen var riktignok fortsatt ganske sjokkert og utelukket ikke høring, men departementet hadde sluppet ut noe av varmluften i ballongen med sin tekstbokhåndtering av en potensiell krise. Kontrasten til Manuela-saken var slående, selv om sakens innhold faktisk var alvorligere.

Inntrykket som ble skapt var likevel at det dreide seg om en byråkratisk systemsvikt som det straks skulle ryddes opp i. Saksbehandlingsfeil, sa Stubholt om og om igjen. Systemsvikten ble sannsynliggjort ved at departementets politiske ledelse villig vekk innrømmet at her hadde man delt ut feite konsulentoppdrag også til folk utenfor Senterpartiet. Ja, folk uten partibok i det hele tatt. Kanskje til og med en høyre-velger. I alt handlet det om et tjuetall kontrakter som skal gjennomgås.

Nå blir det antydet at departementet bevisst delte et større konsulentoppdrag i to for å komme under anbudsgrensen. Det er i så fall alvorlig. Men det er ingen grunn til å tvile på at jusprofessor Hans Petter Graver har rett når han sier at flere departementer gjennom lang tid har brutt regelverket på dette området. Olje- og energidepartementet er dessuten i en særstilling når det gjelder konkurranse fra resten av oljemiljøet. I kampen om de beste hodene og ressursene er departementet presset til å handle raskt og konkurrere om pris. En halv million kroner for en arbeidsdag i uka høres råflott ut, men timeprisen på 1000 kroner er lavere enn mange andre fageksperter krever.

Soria Moria-erklæringens ambisjoner når det gjelder fornybar energi er klare, om enn like luftige som Arnstads oppdragsbeskrivelse. Hun skal jobbe med «ulike problemstillinger innen energiomleggingspolitikken». Forventningene ble skrudd opp da Åslaug Haga overtok ledelsen i departementet og nærmest lanserte seg selv som regjeringens nye miljøvernminister. Signalene til departementet om hva som skulle prioriteres var i hvert fall ikke til å misforstå, og de ble åpenbart tatt. Det haster om regjeringen skal ha noe å vise til om halvannet år, og det er mulig vissheten om det har gjort at det har gått for fort i svingene.

Det virker i beste fall politisk klossete. Åslaug Haga skal ha blitt informert om oppdraget av sitt embetsverk, som nettopp fryktet at Arnstads partitilhørighet ville bli brukt mot statsråden. Haga burde også ha visst at opposisjonen på Stortinget bare sitter og venter på å kalle inn neste statsråd til høring. Med en suveren flertallsregjering er det ikke stort mer moro den kan få stelt i stand enn å være dypt sjokkert på Dagsrevyen og beordre ministere ned fra sine høye taburetter og inn på teppet.

Det er selvfølgelig bare Eli Arnstads konsulentoppdrag som interesserer opposisjonen og pressen. Verken partibakgrunn eller rabalderet i Enova gir henne yrkesforbud, men måten oppdraget ble tildelt på og uklarheter rundt arbeidsmiljøet i et statsforetak, gjør saken spesiell. Derfor slipper ikke statsråden unna med å skylde på systemsvikt, selv om den kan skjule langt flere vennetjenester enn den som synes opp i dagen.