Statsrådens ansvar

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • I dag starter Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité de åpne høringene om hovedflyplassen på Gardermoen og Gardermobanen. Formålet er å få avklart alle uavklarte spørsmål og vurdere om Stortinget har fått god nok informasjon forut for sine vedtak. Ble Stortinget godt nok informert om de spesielle vinterforholdene på Gardermoen? Var det riktig å hevde at Gardermobanen AS ville bli bedriftsøkonomisk lønnsom? Var grunnlaget for å skrinlegge Hurum som alternativ godt nok? Sakens omfang er så overveldende og spørsmålene så mange at få er i tvil om at komiteen vil konkludere med kritikk.
  • Riksrevisjonens og Mydske-utvalgets rapporter, som komiteen har til behandling, stiller en rekke kritiske spørsmål vedrørende Gardermobanen. Men den politiske striden sto først og fremst om hvor hovedflyplassen skulle ligge. Derfor ble det ikke stilt spørsmål ved departementets beregninger om banens økonomi og passasjergrunnlag. Miljøskandalen i Romeriksporten og forsinkelsene som fulgte, kan ikke alene forklare forskjellen mellom departementets anslag og dagens virkelighet.
  • Et overordnet spørsmål er hva all denne kritiske granskningen skal munne ut i. Stortinget kjenner som kjent bare statsråden. Og de personene som var statsråder da Stortinget vedtok plasseringen av hovedflyplass og da skogstjernene i Østmarka ble tømt for vann, har for lengst fått andre roller. Kjell Opseth er medlem av næringskomiteen, Sissel Rønbeck er ute av politikken, og Odd Einar Dørum er en handlekraftig justisminister. Dagens samferdselsminister, Dag Jostein Fjærvoll, verken har eller kan tillegges ansvar for noe av dette. Han har andre bekymringer.
  • Mistillit er ingen trussel mot tidligere statsråder. Riksrett har vist seg å være et foreldet og uegnet instrument for å plassere ansvar. Samtidig er det uheldig at politisk ansvar bare forvitrer. Komiteens leder, Jørgen Kosmo, ønsker derfor en bred diskusjon om hvilke sanksjonsmuligheter Stortinget bør ha overfor embetsmenn og tidligere statsråder. Spørsmålet er likevel om ikke offentlig kritikk i et politisk system er straff nok.