Statsrådens to ansikter

Justisminister Knut Storberget rir to hester samtidig: Han vil skjerpe straffene og humanisere kriminalomsorgen, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NORGE HAR EN justisminister med mange mål og stor utålmodighet. Knut Storberget er også en mann som hele tida vil forene sin politiske teft med egen omsorgsevne og hjertelag. Dette gjør at han tidvis framstår som en krysning mellom Batman og Mor Teresa: Hard mot kriminaliteten, mykere der rehabilitering synes mulig. Dette gjenspeiles i justisministerens to store reformprosjekter som er lansert med kort mellomrom. I stortingsmeldingen om kriminalomsorg legger han bl.a. opp til alternative soningsforhold, rusbehandling og større vekt på tilbakeføring til samfunnet. I forslaget til ny straffelov har Storberget tatt av seg silkehanskene og foreslår hardere straffer, særlig når det gjelder voldskriminalitet. Han beveger seg også langt i å instruere domstolene om hvilke nye straffenivåer som skal etableres.

POLITISK ER DETTE en nyskapning som fanger opp to hovedtrender i den folkelige holdningen til forbrytelse og straff. Det finnes et jevnt og bredt press for høyere straffer uten at en eneste politiker av betydning utfordrer slike holdninger. Å peke på at høyere straff sjelden gir noen effekt når det gjelder antall lovbrudd, ansees som politisk selvmord. Den andre trenden viser en mykere underside, en forståelse for at soning må inneholde reelle muligheter for rehabilitering. Folk må få en sjanse til å komme ut av kriminaliteten og starte et nytt liv. Det er disse holdningene Storbergets justispolitikk tar sikte på å forene.

FORSLAGENE TIL endringer i straffeloven er meget omfattende og spenner fra avkriminalisering av ærekrenkelser til straffeskjerping for voldslovbrudd, voldtekt og andre seksuallovbrudd. Der straffene skjerpes påberopes ingen preventiv virkning av betydning. Derimot vektlegges argumenter av kvinnepolitisk natur. Det blir pekt på at dagens lovgivning når det gjelder overgrep mot barn og kvinner gjenspeiler et foreldet, maskulint syn på vold og seksuelle overgrep. Straffeskjerpelsene handler altså om justeringer i forhold til den folkelige og politiske rettsfølelsen, mens reformene i kriminalomsorgen markedsføres under slagordet «straff som virker».

SÅ LANGT HAR det vakt mest oppsikt at regjeringen tar i bruk nye virkemidler for å sikre at domstolene tar straffeskjerpelsene på alvor. I proposisjonen om ny straffelov gjengis konkrete dommer med straffeutmåling, og med anvisning på hva det nye straffenivået skal være. Denne framgangsmåten utfordrer dommernes selvstendige skjønn ved straffeutmålingen og dermed den skjøre balansen mellom den utøvende makt (regjeringen), den lovgivende (Stortinget) og domstolene. En rekke framstående dommere har allerede uttalt seg meget kritisk om Knut Storbergets utålmodige grep og karakterisert det som prinsipielt meget uheldig. Andre applauderer med helt motsatt begrunnelse: det er en fordel å stramme inn rammene for dommernes skjønn.

HER HAR STATSRÅDEN beveget seg inn i et komplisert og følsomt område som handler om kjernen i domstolens og dommernes rolle. I norsk lovgivning og rettspraksis har dommeren et betydelig spillerom, særlig når det gjelder straffeutmåling.

Gjennom rettshistorien er det utviklet stadig mer raffinerte redskaper for å fortolke lovene, vurdere bevis og styre rettsprosessen, men disse har aldri klart å fordrive det skjønn som til sjuende og sist blir avgjørende. Sannheten kan ha mange ansikter, og den finnes ikke automatisk gjennom analyse eller iakttakelse. Virkeligheten kan aldri formuleres objektivt i språk, og derfor heller ikke i lovene. Dessuten er omstendighetene rundt hvert enkelt lovbrudd unike når det gjelder gjerningsmann, offer, motiver og ytre omstendigheter. Dommeren er altså nødt til å kvalifisere de opplysninger som kommer fram i retten.

DETTE STILLER helt spesielle krav til dommerne. I boka «Rettsteori og rettsliv. Festskrift til Carsten Smith» sier den danske jussprofessoren Stig Jørgensen at når dommerne skal avgjøre en rettsstrid, er det ikke nok at han kjenner «loven og profeterne». Han må også kjenne den kultursammenheng og den politiske situasjonen hvor regelen er skapt for å kunne forstå hva som er dens formål.

Rettsreglene skal ikke fortolkes som dikt eller frie tekster, men ut fra sitt formål som er å innvirke på sosial atferd. Dommeren må følgelig ta i betraktning historiske og sosiologiske forhold for å kunne løse sin oppgave.

Det er ikke minst i denne politiske tolkningsrollen at domstolen blir en av statsmaktene. Derfor hever den seg over utspill fra politikere i enkeltsaker. Domstolen forholder seg til loven og dens forarbeider.