Statsråder uten klær

Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at oljeeventyrets pionerer var hardere i klypa enn dagens flinke menn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PÅ FEMTITALLET ble skrogene på Rosenberg Mekaniske Verksted i Stavanger sveiset sammen på slipp og sjøsatt med stabelavløpninger som kom som første innslag i Filmavisen på kinoene landet rundt. Gjerne med den unge gudmoren i forgrunnen, idet hun ønsket skuta hell og lykke på alle hav. Straks champagneflaska knustes mot baugen, ble kilene slått vekk, og skroget seig ut i byfjorden, som var pakk full av småbåter. Midt i lå brannbåten «Nøkk» med alle vannkanonene på fullt trykk rett til værs som en flytende fontene. Vi fikk fri fra skolen når det var stabelavløpning på Rosenberg, og for oss ungene på haugene over Bjergstedparken var det 17. mai, med lufta fylt av lange ul fra alle skipsfløytene og verftets egen sirene. Den gang var Sigvald Bergesen d.y. byens gudfar som holdt liv i nesten alle, fra originalene på kaia med harde liv på sjøen bak seg, og oppover via handelsmenn, sveisere, tømrere og ingeniører til direktørene som spilte kjegler i Handelsforeningen og arrangerte juleball i Klubben.

Oljå kom akkurat da båtene var blitt for store, og tørrdokkene på Rosenberg for små. Norwegian Contractors støpte digre betongunderstell i dokka i Hinnavågen, der det nå skal bli ny stadion for Viking, og et slags Aker Brygge i regi av mangemillionærene Petter Smedvig og Jon Gjedebo.

Betongunderstellene fra Gandsfjorden fikk prosessordekkene sine fra Rosenberg, og ble deretter tauet majestetisk ut byfjorden til olje- og gassfeltene. Et mektig skue, som hadde fast plass på førstesida i Stavanger Aftenblad, men som nå aldri kommer tilbake. De store plattformenes tid er over, sto det i en tittel forleden.

SJANSENE er svært store for at min barndoms hjørnesteinsbedrift med egen skiftferje fra byvågen blir redusert fra et stolt verft til ei lita smie som bare kan bygge små komponenter for Aker-verftet på Stord. Det har vært klart en stund at det er på Stord Kjell Inge Røkke vil satse. Oppdragene i oljevirksomheten er færre nå, og Snøhvit-kontrakten er tapt. Selv ikke Snøhvit-motstander Hallgeir Langeland fra SV og Stavanger kan mane den tilbake.

Dersom Stavanger en gang i framtida blir velsignet med en ny Arne Rettedal og nok en gang får et oppsving, kan det bli attraktive boligtomter på den delen av verftsområdet som ikke er så forurenset at jordsmonnet må behandles som spesialavfall.

MEN DEN SKAL LETE LENGE som skal finne maken til den abdikasjonen som næringsminister Ansgar Gabrielsen forleden foretok for åpent kamera på Dagsrevyen da det kokte omkring Snøhvit-kontrakten. Der omtalte han seg selv i tredje person i møte med sinte talsmenn for arbeidere og arbeidsgivere i leverandørindustrien. Gabrielsen sa at «næringsministeren har ikke et slikt verktøy i sin verktøykasse» som kunne hindre at Statoil lot Snøhvit-kontrakten gå til spanske Dragados. Men var det da ikke næringsministeren som snakket? Åpenbart ikke. Gabrielsen hadde tatt på seg forsvinningsdrakta og befant seg et eller annet sted i eteren. Det var selsomt.

Verftsarbeiderne fra Rosenberg som lyste opp i sine oransjegule kjeledresser, hadde ingen problemer med å ta poenget. De ønsket at de hadde hatt noen handlekraftige spanske politikere for hånden som kunne ha foretatt seg det nødvendige for å sikre videreføring av den overlegent største teknologibaserte bransjen vi har igjen her i landet. Den norske leverandørindustrien var det norske Nokia. En gang var visjonen at den teknologien som år om annet blir stilt ut på ONS-messa i Stavanger, skulle gi oppdrag på nye felter uti havet overalt på kloden. Men noen glemte at når det blir motbakke, eller bølgedal, må politikere og næringsliv samarbeide for å komme over kneika med utsatte miljøer intakt.

Fram står altså Gabrielsen, som har sovet godt i timen sammen med kollega Einar Steensnæs i Olje- og energidepartementet siden Kristin-kontrakten forsvant i fjor høst. De har sittet i måneder og ikke sett lenger enn til sin egen blanke skrivebordskant. Sånn her fra utsiden kan man lure på om vi der får innblikk i denne regjeringens styringsmetode, en gang kalt «laissez faire». Det kan vel oversettes fra det franske med «la det skure» (så ordner markedet opp).

DEN NORSKE SOKKELEN er nå blitt en såkalt «moden» oljeprovins, og pionerenes tid er forbi. I stedet har forvalterne tatt over, de flinke teoretikerne som kan regelboka på rams. Men det blir neppe skrevet noen store kapitler verken om Statoils Olav Fjell eller Einar Steensnæs i noe framtidig historieverk om de nasjonale strateger. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at pionerer som Arve Johnsen, Bjartmar Gjerde, Arne Rettedal, Jens Christian Hauge og Finn Lied var hardere i klypa enn dagens menn.

Fellesforbundets Kjell Bjørndalen irriterte seg kraftig over forsvinningsdrakta til næringsminister Gabrielsen og lurte høylytt på om målet for regjeringens industripolitikk er at vi alle heretter skal leve av å «kleppe hverandre».

PÅ FØRVINTEREN i fjor kom den tyske forbundskansleren Gerhard Schröder til Oslo. Han avla en høflighetsvisitt hos statsminister Kjell Magne Bondevik, der de to formodentlig snakket om Irak og sånt. Det var fort gjort. Det var på Aker Brygge hos Kjell Inge Røkke at kansleren slo seg til i timevis, før han spaserte med Røkke til Continental og nye timer i samtaler. Hva de snakket om? Jeg vet bare at det også handlet om det tyske skipsverftet som Røkke eier, og om arbeidsplassene der.

Er det ikke ganske interessant at den tyske forbundskansleren tar turen til Oslo for å prate arbeidsplasser med Kjell Inge Røkke? Ja, altså i sammenlikning med vår egen usynlige næringsminister, mener jeg.