Statssekretæren bør gå

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hva er det med Fiskeridepartementet? Først var det fiskeriministeren selv som allerede i starten av regjeringens levetid fikk problemer fordi statsråd Svein Ludvigsens bror viste seg å være nestleder i Norges Sildesalgslag, og skulle representere en av de viktigste interessene i norsk fiskeripolitikk. Fiskeriministeren ville være inhabil når han behandlet sild og makrell. Så kom historien med Ludvigsens statssekretær, Solveig Strand, som i det sivile var sjef for et stort familietrålrederi. Hun sa selvsagt opp den jobben, men satt fortsatt med eierinteresser i rederiet. I vinter ble en av selskapets skip bøtlagt for feilrapportering av fangster. Altså juks, som i seg selv er en alvorlig sak. Nå er samme skip igjen bøtlagt for samme lovstridige handling. Da kom reaksjonene i Stortinget.

Vi er enig med dem som nå sier at statssekretæren bør gå. Stortinget har rett nok ingen politiske reaksjonsmuligheter overfor statssekretærer, bortsett fra at det kan kaste statsråden. Men en statssekretær som er satt til blant annet å bekjempe juks i fiskerinæringen, kan ikke med troverdighet utføre arbeidet sitt, når hun er storeier i en virksomhet som gjentatte ganger viser at den ikke legger vekt på de lover og regler som gjelder for næringen.

Det er et problem at norsk fiskeriforvaltning i så sterk grad er infiltrert i selve næringen. Det samme gjelder forøvrig i landbruket. Her er nære bånd på kryss og tvers mellom dem som skal gi regler og utøve kontroll og de kontrollerte. Dels henger dette selvsagt sammen med at vi er så få her i landet. Men det henger også sammen med at det åpenbart er utviklet svake standarder for hva som er akseptable bindinger og hva som ikke er det.

Situasjonen i Fiskeridepartementet er et godt vitnemål om at verken fisk eller jordbruk bør ha sine egne næringsdepartementer. Det burde ha vært tilfredsstillende at disse to næringene som hvilke som helst andre næringer her sorterte under Næringsdepartementet. Det ville i hvert fall dempet det korporative preg som styringen av såvel landbruk som fiske har her i landet. Dermed hadde også avstanden mellom regelgivere og regelforvaltere på den ene siden og utøvere på den anne ha blitt litt lengre enn de er i dag.