Steen på sokkelen

I god dugnadsånd greide staten og Venstre å finne penger til å erstatte en stjålet byste av en av det frie Norges nasjonale strateger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I EN AV SINE BØKER skrev avdøde professor Sigmund Skard at han samlet på kirkegårder. Han fant veien til gravstedene, ikke bare for å søke stillheten og freden som hersker mellom støtter og monumenter, men også fordi gravmerkene sier noe om stedets historie og befolkningens liv. Tar du en langsom vandring over kirkegården i Volda, får du for eksempel bekreftet hvilken plass Aaflotene har hatt som folkeopplysere og samfunnsstøtter i bygda. Går du nedover langs gravstøttene på den vakre Dybvåg kirkegård mellom Tvedestrand og Risør, kan du lese norsk sjøfartshistorie av inskripsjonene: sjømenn, skipsførere og loser.

DE NORSKE gravlundene er alltid velholdte. Det er jo ingen selvfølge i ei tid da det klages over den kommunale økonomien. Men fra tid til annen ser man også vandalisme, resultat av års forfall eller rett og slett gravrøveri. Vår Frelsers gravlund i Oslo, som har en helt spesiell funksjon som bærer av historiske minner fordi en stor del av nasjonens kulturelle og politiske elite har fått sin plass etter endt liv der, er intet unntak i så måte. Selv i æreslunden hender det at vedlikeholdet forsømmes, slik det var med Wergeland-monumentet for noen år siden. Nå er det nennsomt oppusset. Og lørdag ble et annet gravminne avduket etter reparasjon, nemlig tidligere statsminister Johannes Steens. Den karakterfaste bysten, formet av Gustav Vigeland, var igjen på plass etter ti års fravær som følge av et moderne gravrøveri.

Artikkelen fortsetter under annonsen

GJENAVDUKINGEN av Johannes Steen må sees i sammenheng med jubileet for unionsoppløsningen. Han spilte en helt avgjørende rolle under forspillet til beslutningene i 1905, som statsminister i sju år til han gikk av i 1903. I dag er det vel bare familien og en del gamle lektorer og Venstre-ledere som forbinder noe med Johannes Steens navn. I en kultur der enhver henvisning til historien avstedkommer lange gjesp og der hyllest av de fedre hvis skuldrer vi alle står på i dag, avfeies som svada og rumling fra tomme tønner, er det ikke lett å formidle forståelse for hans livsverk.

MEN HAN VAR en av dem som la grunnlaget for det moderne, demokratiske Norge. Mest av alt var han en skolereformator av format. Sammen med Hartvig Nissen ledet han en rekke skolekommisjoner som la grunnlaget for et nytt, norsk skolesystem, med folkeskoleloven av 1889 som kronen på verket: «Almueskolen» omformet til en fellesskole for barn av alle samfunnsklasser, en folkeskole, som et grep for å sammensveise det norske folk til en «helstøbt harmonisk, udviklet Nation», som Johan Sverdrup formulerte det. Det er denne «venstreskolen», pedagogisk videreutviklet som enhetsskole, som nå er under press fra de postmoderne nyliberalistene som igjen vil løse opp det nasjonsbyggende motivet ved skolen.

NÅ ER Vigelands Johannes Steen igjen festet på toppen av sokkelen, skuende mot den æreslunden han var tilbudt en plass i, men som han avslo fordi han i døden ville ligge ved sin hustru Elises side. I denne sammenhengen kan man kanskje si at det er en skjebnens ironi at han må stå med ryggen mot Oslo katedralskole. Det er ikke mulig å ivareta alle symbolske hensyn når et minnesmerke over en av nasjonens strateger skal plasseres.