Steinbra Stones

CHICAGO (Dagbladet): Dinosaurene er utdødde, men The Rolling Stones vil fremdeles ikke gå og legge seg. De rocker i stedet sin formidable tidsmaskin verden rundt og gir blanke i at ungdomsopprørerne er blitt til eldreramp som viser fingeren til alle som synes at det er usømmelig at middelaldrende svinger med svansen til ekte rock 'n' roll.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det føltes som en herlig obskøn gest når Mick, Keith og Charlie åpnet verdensturneen i Chicago med (I can't get no) "Satisfaction". Den er rettet til (nesten) jevnaldrende David Letterman som sier at å gå på Stones-konsert er et stevne med "Honky Tonk Women og sure gamle gubber" der du får vite "hvordan Hanson vil se ut i år 2097".

Det er ikke sant når halvfeite kritikere i 30-åra sitter pukkelryggede over computere med magen i tastaturet og skriver at magre Mick raser rundt på kjempescenen med fakter og trinn som er en parodi på ungdommens utstråling av, - ja, ungdommelig kraft. F... you!

Solgt seg

OK, de har solgt seg og turneen for nærmere 20 millioner kroner til et amerikansk rikstelefonselskap som har stukket nåla si gjennom Stones-tunga, men de holder billettprisene på et normalt konsertnivå selv om den mest trofaste fansen har fått bedre råd etter at ungene flyttet ut.

Til gjengjeld kom ungene inn fra universitetene rundt Chicago til Soldiers Field på tirsdagskvelden. Deres samtidige idoler er jo redusert til oppvarmingsband for stadionkonsertenes Tyrannosaurus Rex. I Chicago var det Blues Travelers. Seinere på turneen blir det Smashin' Pumpkins og Sheryl Crow.

Men Monica Eng i avisa Chicago Tribune holdt seg borte fordi hun ikke orket å se mannfolk på alder med hennes far oppføre seg som gymnasiaster, oppildnet av stadionøl og gud vet hva, brølende tekster av typen "Hey, hey, hey!/der, der, der derrr/That's what ah say". Hun skriver at hun heller spiller platene på et stereoanlegg med overlegen lyd. Javel. Rocken regjerer!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lite nytt

34 år etter den første singelen handler det fremdeles om musikken, slik det alltid har gjort gjennom skandaler, utskeielser, død og fordervelse. Om noen dager slippes den nye plata "Bridges to Babylon" som skal være den beste på 20 år. Men bare to sanger derfra fikk være med tirsdag kveld. Verken Stones eller andre har klart å toppe slike som "Start Me Up" og "Under My Thumb".

Den siste var kveldens ønskekonsert, utvalgt av surfere på Stones' Internett-side som ble vist på TV-skjermen over scenen. Teknisk var scenen hentet fra øverste hylle, men stilmessig fra nederste. Den var flankert av oppblåsbare konkubiner i gull, supplert med messingsfargete ornamenter av typen kjempemessig arvegods fra loftet. TV-skjermen, med suveren oppløsning og bildekvalitet, var oval med en lysramme som minnet om et overlesset gangspeil i en leilighet med høyt under taket.

Og så da? Det lyste, smalt og spraket som det skal på konsert med Stones, ett av bare en håndfull band som i dag sparker tilstrekkelig i mellomgolvet til at de fyller idrettsarenaer på tre kontinenter.

Minnes de døde

I en suveren demonstrasjon av at de heller ikke er avhengige av all pyroteknikken, tok Mick med seg Keith, Charlie og Ronnie pluss bassist Darryl Jones og tangentspiller Chuck Leavell, snudde ryggen til hele byggverket og gikk ut på en platting midt på fotballbanen med den lykkeligste fansen på bare to meters avstand. Fra den plattformen spilte de "Let It Bleed".

Og (this could be)"The Last Time".

For Keith har ekte, grått hår og sine egne grand canyons i trynet etter et hardt liv på kanten. Denne kvelden var det tid for å telle noen av de døde. Under "Miss You" flashet bilder av Brian Jones, John Lennon, Jerry Garcia og Frank Zappa over det ovale gangspeilet sammen med ikoner fra en svunnen tid som Marilyn Monroe og frekke tegneserie-glimt av typen "Fritz the Cat".

VIP-blink

Rocker Richards framsto åpenlyst lykkelig over å ha den beste jobben i verden i to solo-nummer der den ene sangen overraskende var "I Wanna Hold You". Han ble rikelig belønnet med varme bølger fra alle oss 53000 i den kalde høstnatta med sur vind fra Lake Michigan. Sjefeldrerampen velsignet oss med et: "Bless you, Chicago".

Da de gikk av scenen, ville vi ha mer. Da lyset ble slokt, tente de som fremdeles røyker lighterne sine. En eller annen som har gjort det godt i denne verden, markerte med å blinke med lyset i VIP-boksen sin der oppe under stadionhimmelen.

Og de kom tilbake. Selvsagt. Med "Brown Sugar".