Nå nærmer en ny valgdag seg, og avisene er nok engang fulle av politiske løfter og kritikker. Dette engasjerer mange, men veldig mange bryr seg også lite, og en del kommer nok til å holde seg hjemme på valgdagen.

Dette blir tatt opp som et stort problem hver gang, og hittil ser det ut til at hovedløsningen har vært å ”opplyse” folk, ”hjelpe de til å stemme” så å si. Men ingen ser ut til å tenke over at årsakene til det manglende engasjementet er valget i seg selv.

For det er nesten umulig å vite hva de enkelte partiene står for, da erfaringer har vist gang på gang at partiprogrammet og valgløftene har lite å gjøre med de faktiske ønskene til partiene.

Man kan jo se på de partiene som har styrt tidligere og dømme etter det, men da er man også begrenset til noen få partier, i tillegg til at de har styrt i forskjellige perioder, med forskjellige forutsetninger og problemer.

Problemet er at politikk er blitt en karriere, og da kan man heller ikke kritisere politikerene for å til enhver tid å gjøre det som er best for karriereren istedet for befolkningen. De har gjerne famile og barn å forsørge de også. Derfor må de ty til populisme, og man kan si at hele politikken i dag går ut på å finne seg en demografisk gruppe og appellere til dem i et håp om at de gir partiet ditt nok stemmer.