Stem på en statsminister

Den siste uka har vært så full av tidligere, nåværende og framtidige statsministere at det nesten blir i meste laget, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Uka begynte med Kåre Willoch og Odvar Nordli som på gamle, sindige menns vis gjorde sitt for å viske ut hovedmotsetningene i norsk politikk i ei bok som ble gitt ut siden de begge er eller blir åtti år i år. Og den sluttet (foreløpig) med at Thorbjørn Jagland i går overrakte samme Willoch et tjukt debattskrift mellom stive permer i samme anledning. I mellomtida har medier og partier skiftet på å måle populariteten til Jens Stoltenberg, Siv Jensen, Erna Solberg og ikke minst Jonas Gahr Støre som i noen hektiske dager er løftet fram som nasjonens håp, av Haakon Lie (103), VG og folket. Det er nesten så vi etterlyser Lars Sponheim i racet. Vi må helt tilbake til sommeren for å finne gode resonnementer som begrunner hvorfor han kan og bør bli statsminister i Norge. Og hvorfor ikke slippe til finanskrisas reddende mor, SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen, i finaleheatet. Hun viser de reneste Gro-takter i disse dager.

Man kan forvirres av mindre. «Alle» har vært, vil eller kan bli statsminister i Norge. Aldri har vi lyttet til eksstatsministrene med større respekt. Jagland fikk velformulerte politiske avskjedstaler da han varslet at han sier fra seg renominasjon til Stortinget og isteden kaster seg inn i kampen om et internasjonalt toppverv i Europarådet. Willoch fikk rikelig med medieeksponering, både i forbindelse med Nordli-boka og for sine analyser av finanskrisas årsaker. Oppmerksomhet får han også i dag, på grunn av festskriftet han fikk i går.

Odvar Nordli har hatt stigende autoritet i og utenfor eget parti. Det er liksom mer samsvar mellom hans alder, det politiske bildet og hans furete, værbitte ansikt nå enn da han var statsminister. Da virket han sliten. Nå lytter vi andektig til hans kloke ord og malmfulle Stange-røst. Da han satt på toppen av regjeringsbygget for pluss, minus 30 år siden, var tida annerledes. Sosialdemokratiet var i krise, Ap var herjet av indre strid, de unge var radikale og høyrebølgen bygde seg opp blant mer etablerte.

Det mest bemerkelsesverdige, denne uka, var imidlertid 103-åringen Haakon Lies fortsatt friske evne til å skape overskrifter, kronprinser og statsministerkandidater i Det norske Arbeiderparti. Visst har medier og velgere bidratt til å henge en glorie over Støres hode.

Han scorer høyt på alle popularitetsmålinger og får hele tida høye terningkast. Hans borgerlige dannelse har skapt entusiasme og tillit hos nær sagt alle, fra nevnte Lie, som alt i 1919 drev valgkamp for det den gang revolusjonære norske arbeiderparti, til finere borgerfruer med forakt for allmuen. De eneste som ikke har falt pladask for Jonas Gahr Støre er tillitsvalgte som kjemper om få sikre plasser på Oslo Aps nominasjonsliste.

Det er selvfølgelig arverekkefølgen i Arbeiderpartiet som gjør Støres navn så hett. Han har utvilsomt statsministerformat og nyter allmenn tillit, nærmest som en folkevalgt president, hevet over motsetninger, kiv og strid. Vi har lest og forstått at EUs «utenriksminister» Javier Solana rådfører seg med ham, vi visste at Segoléne Royal gjorde det under kampene med Sarkozy før det franske presidentvalget. Vi har til og med sett at han har innenrikspolitiske klør i tv-debatter med Frp-ere, og nesten glemt at han kunne blitt en glimrende helseminister etter mange år i WHO sammen med Gro Harlem Brundtland.

Støre har tatt viktige deler av statsministerskolen som alle sosialdemokrater med slike ambisjoner må igjennom. Vi husker hvordan Jens Stoltenberg ble plassert som statssekretær hos miljøvernminister Thorbjørn Berntsen nokså tidlig på sin vei til toppen. Vi husker at Thorbjørn Jagland måtte inn på Stortinget etter at han ble partileder etter Gro i 1992. Uten viktige år på Stortinget, helst som parlamentarisk leder, kunne han ikke overta landets viktigste verv etter Gro. Jagland rakk ikke selv være statsråd før han ble statsminister, og det gjorde utvilsomt hans læringskurve brattere enn godt var.

Støre har noen trinn igjen. Han har ennå ikke hatt valgte verv av betydning. Både for å bekle stillingen som statsminister, og for å beholde den, må han ha fullført Ap’s eliteskole. Det holder ikke å være en Knut Vollebæk i særklasse. At veien fram til en slik posisjon er lang og tornefull er bare slik det skal være i rosenes leir.

Folket og partiet må vite hva som bor i ham, når det gjelder som mest. Men han har noen år på seg til å vise dette. Jens Stoltenberg har sagt at han skal være statsminister i mange, mange år ennå. Det tyder i hvert fall på at han vil fortsette en periode til om de rødgrønne vinner valget. Og etter det, i 2013, vil Jonas Gahr Støre fortsatt være en relativt ung mann på 53 år, og ikke ha i nærheten så mange furer som Odvar Nordlie hadde da han i en alder av 48 troppet på som statsminister.