Stem på Warhol

Den store Andy Warhol-utstillingen i Oslo gir et mer politisk bilde av popkunstens far.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Andy Warhol ble bedt om å lage en valgkampplakat for senator George McGoverns presidentkampanje i 1972, lagde han et bilde av hans motstander, Richard Nixon. Nixon gliser mot oss fra bildet, som ikke er uten demonisk glød. Under står det ganske enkelt: Stem på McGovern. Sånn sett er den store Warhol-utstillingen, som åpner på Astrup Fearnley-museet i Oslo i morgen, et innlegg i debatten om negative politiske kampanjer. Kan det være fornærmende å vise motstanderen akkurat slik han ser ut?

Astrup Fearnley-museet har valgt å fokusere på Warhols forhold til krig og fred og religion og politikk og sånn. Det er ingen enkel oppgave. Warhol bestrebet seg på å framstå så gåtefullt og motstridende som mulig. Men etter kunstnerens død i 1987 er nye opplysninger kommet fram. Som at Warhol var en flittig kirkegjenger. Han var også en progressiv liberaler med sterke ønsker om politiske og sosiale endringer. Men valget mellom demokrater og republikanere ble altfor «forvirrende», han klarte ikke å stemme. Selv da han lagde en valgkampplakat, og dermed faktisk valgte side, tilslørte han budskapet ved å framheve motstanderen. Det er som om kategoriene – venstreside eller høyreside – rett og slett ble for små.

Til tross for at Warhol var en av ytterst få markante amerikanske kunstnere på sekstitallet med arbeiderklassebakgrunn, identifiserte han seg mer med Shirley Temple enn med arbeiderhelter. Bildene hans av Mao likner de han lagde av en kjent motedesigner. Han var besatt av Jackie Kennedy – som han var betatt av nesten alle vakre og innflytelsesrike mennesker – og satte pris på mannen hennes mens han var president, men følte ingen sorg da han ble skutt. Derimot opponerte Warhol mot måten radio- og tv- kanaler mante alle til å sørge.

Warhols politikk kom sterkere til uttrykk i hans visuelle kommentarer til forbrukersamfunnet. I den første soloutstillingen hans i 1962 viste Warhol 32 malerier av Campbells suppebokser, alle like, bortsett fra smaks variantene på suppene.

Graham Bader skriver i et essay i utstillingskatalogen at Warhol begrunnet motivvalget med at han pleide å spise Campbells suppe til lunsj hver dag i tjue år, alltid det samme merket. Slik sett ble suppebildene en form for selvportretter.

Suppebokser og colaflasker ble etter hvert så forbundet med Warhol, at gjenstandene ble kunstverk i seg selv, og ikke bare forbruksvarer.

I boka «From A to B and Back Again» skriver Andy Warhol at noe av det beste med Amerika, er at de rikeste forbrukerne kjøper omtrent det samme som de fattige. «Du kan se på tv og drikke cola og vite at presidenten drikker cola og Liz Taylor drikker cola og tenk, du kan drikke cola du også. En cola er en cola og ingen pengesum kan skaffe deg en bedre cola enn den uteliggeren på hjørnet drikker. Alle colaene er like, og alle colaene er gode. Presidenten vet det, Liz Taylor vet det, uteliggeren på hjørnet vet det – og du vet det».

Warhol sammenliknet den amerikanske forbrukskulturen med kommunismen – alle tenker likt. Portrettene hans av filmstjerner og diktatorer er så umiskjennelige i formen, at de likner mer på hverandre enn på seg selv. På Astrup Fearnley-museet vises malerier av hodeskaller. De kan sees som et gigantisk, demokratisk prosjekt, som portretter av alle i hele verden.